Frontlinjen mellom tyrkiske og syriske styrker går nå i åsene nordvest for Aleppo. Da jeg var der for snart tjue år siden, var det stille og fredelig. En mild vind blåste inn fra Middelhavet som kunne anes langt i vest. Den rusket litt i de tørre grastustene i ruinene av den store katedralen. En geiteflokk med gjeter et stykke unna, men ellers folketomt.

For 1600 år siden var det fullt av folk her. De hadde kommet fra alle kanter for å se mannen som sto på toppen av en søyle. Paradoksalt nok hadde Simon tatt opphold oppe på søylen for å slippe unna folk. Han var eneboer, og mange oppsøkte ham for å få råd og forbønn. Han ville ha fred.

Derfor fant han en gammel søyle i nærheten og bestemte seg for å leve på toppen av den. Etter hvert bygde han den ut så den ble 18 meter høy, og der levde han i 37 år. Mesteparten av tiden i bønn, men hver dag tok han imot mennesker som ville snakke med ham, og han holdt også taler til folket som var samlet under søylen. Mange ble døpt i dåpskapellet like ved.

Han ble en kjendis i sin tid og senere også helgen, kjent som Simon Stylitten. Og hentes ofte fram som et eksempel på ekstreme utslag av askese.

Innemuret

De fleste asketer valgte mindre synlige metoder. I Geghardklosteret i Armenia kan vi se en trang liten hule, der en eneboer valgte å la seg mure inne. Han satt der i mørket resten av livet. Da jeg var der med en turgruppe for tre år siden, reagerte en av deltakerne heftig. Han mente dette var en totalt ukristelig fornektelse av Guds hensikt med livet.

Jarle Rasmussen var både teolog og filosof, og hadde solide teoretiske argumenter. Men når jeg nå tenker tilbake på det, er det Jarle selv som har etterlatt sterkest inntrykk. Han gikk alltid bakerst på vandringene våre, ikke fordi han var i dårlig form, men fordi han oppdaget så mye å se på. Stadig var det en fugl som sang eller en blomst som måtte beundres. Og siden jeg også gikk bakerst, fikk jeg ta del i hans begeistring over Guds skaperverk.

Jeg merket også at han interesserte seg for andre mennesker, og at noen opplevde ham som en god samtalepartner også om livets vanskelige sider. Han var alvorlig syk av kreft, men var likevel full av optimisme, pågangsmot og livsglede. I fjor høst døde han.

To dødsdømte

Jarle Rasmussen skrev en bok om døden der han sammenlignet de to dødsdømte: Jesus og Sokrates. Sokrates møtte døden som en stoisk filosof, med sinnsro og uten følelser. Kona ble kastet ut fordi hun viste for mye sorg og fortvilelse. Jesus derimot ga sterkt uttrykk for lidelsen og dødsangsten, og det var kvinnene som sto ved hans side og sørget med ham.

Jesus var idealet i Jarles bok. Han som går inn i livet med hele seg, og ikke distanserer seg i filosofisk opphøyethet fra det som er vondt og vanskelig. Og han mente kirken hadde latt seg forlede bort fra Jesu eksempel, distansert seg fra det virkelige livet og fortapt seg i en livsfjern åndelighet.

Det var derfor han reagerte så sterkt på munken som murte seg inne. Han så det som et ekstremt utslag av denne livsfjerne teologien.

Konsentrasjon

Den gangen prøvde jeg å argumentere for at også asketene hadde noe å lære oss: At vi så lett blir opphengt i det uvesentlige og trenger hjelp til å avstå fra det som avsporer oss. Den hellige Simon ble til hjelp og frelse for mange mennesker nettopp ved å avstå fra alt vi forbinder med et godt liv.

Men Simon oppfordret ikke andre til å følge ham opp på søylen. Han preket nok mot grådighet og forfengelighet, men han ba ikke folk om å følge hans eksempel og gi avkall på alt. Han skal ha vært både forståelsesfull og klok i sine råd, og slett ingen hard mann.

For det er ikke hva asketen avstår fra som er poenget. Det er hva han søker, nemlig konsentrasjon om det som er viktig. Da er det nødvendig å si nei til det som stjeler oppmerksomheten.

Begrensningens kunst

Jeg opplevde at Jarle hadde denne konsentrasjonen. Han hadde oppmerksomhet for Guds skaperverk og medmenneskene. Kanskje var det sykdommen som hadde vært hans askese. Men han minner meg om at det ikke er hva vi sier nei til som er det vesentlige. Det vesentlige er hva vi søker.

For mye askese og for lite sans for det materielle er kanskje ikke de største fristelsene for vår tids kristne. Men når det snakkes om fasten, er oppmerksomheten stort sett på hva vi skal si nei til. Det diskuteres om vi skal si nei til mat, eller om kanskje det er bedre å avstå fra sosiale medier eller fjernsynsserier.

Men poenget er jo å lære begrensningens kunst. At for å bli oppmerksom på det vesentlige i livet, må vi avstå fra en del som i og for seg er bra nok, men som tar fra oss oppmerksomheten. Jeg takker både Simon og Jarle for den påminnelsen.

 

LES MER OM FASTE:

Vi møtte Peter Halldorf på McDonalds for å snakke om kristen faste.

• Olav Egil Aune: Det vi gjør (eller ikke gjør), skal bane veg for noe annet. Det er antakelig faste.

Noen prøver nok å «åndeliggjøre» ­fasten ved å si at det er viktigere å gjøre godt enn å være sulten.