Noen prøver nok å «åndeliggjøre» ­fasten ved å si at det er viktigere å gjøre godt enn å være sulten.

Pål Bratbak, sokneprest i St. Olav katolske domkirke – om noen dager får vi en blåmandag rett i kroppen. Vi vet hva det vil si, men så skjønner jeg av alle ting at det er kirken som «eier» dagen?

– Blåmandag er etter tradisjonen et gammelt, folkelig navn på mandagen etter fastelavnssøndag – altså kommende søndag. I fastelavn spiser vi oss ut av huset før fasten begynner, og da kan det jo hende det går litt utagerende for seg. Og så kommer dagen derpå ... blåmandag.

– En skal jo ikke spørre om hver og ens blåmandag, men du spiser deg ut av huset?

– Hva skal jeg si – i dagene før askeonsdag prøver jeg å spise leiligheten min fri for sjokolade og alt sånt. Det er ikke et godt prosjekt, jeg burde ­kanskje heller gitt det bort. Men det klarer jeg ikke. Så min oppvarming går gjerne på å spise huset tomt for fristelser.

– Smyger sokneprest Bratbak seg ut på kafé og kjøper seg en fastelavnsbolle på søndag?

– Jeg trenger ikke smyge meg ut én gang, der er jeg så heldig at jeg får servert – det blir én, ­kanskje to – på kirkekaffen søndag. Det er et godt ­symbol, fett og sukker. Deilig. Men jeg kommer ikke til å løpe ut og kjøpe karnevalskostyme, det gjør jeg ikke.

– Fastelavn er avslutningshelgen for karnevalet i flere land – «karne val», «farvel til kjøttet». Det skal spises. Ser vi på feiringene nedover i Europa og i Sør-Amerika, handler det også om fysisk utagering.

– Absolutt, kristendommen er jo i utgangspunktet en veldig fysisk religion ­– vi tror på en Gud som er blitt menneske i Jesus Kristus, han går inn i alt det fysiske. Så er fastelavn en utagering av det fysiske, også. Så det å søke Gud bør ikke være en flukt fra kroppen, men en anledning til nettopp å gå inn i det fysiske, kjenne på det, kjenne hvor det river.

– Fastelavn «feires» ikke i Den katolske kirke, det er ingen egen liturgi for dagen. Men det blir kanskje litt mer smell i messen, likevel?

– Det blir en vanlig søndagsmesse, kanskje det blir litt mer lyd i orgelet siden vi går inn i en rolig fastetid, en skal jo ta ut de siste kreftene i forkant av fasten. Men det blir ingen karnevalsgudstjenester i våre kirker, det føler jeg meg nokså trygg på.

– Karneval – der har norske kristne vært ­tilbakeholdne, det har nærmest, i noen kretser, vært betraktet som synd?

– Sikkert. Men nok en gang, det har med det fysiske å gjøre. Så kanskje nettopp derfor. Jeg var med på noe karnevalslignende i Costa Rica for noen uker siden, like i forkant av Hellig tre kongers dag. Barna hadde kledd seg ut som demoner, noen bar nokså humoristiske masker med ansiktstrekkene til for eksempel politikere de ikke «likte». Fysisk nok, må en si. Så kom vi bakerst og dyttet på og jagde demonene ut av byen, mens tre konger sto på lasteplanet av en pickup. Kjempefint, en liten landsby på 5.000 innbyggere og fullt kjør gjennom bygatene – etterpå fikk alle godteri. Slikt husker en jo bedre enn en preken i høymessen, i hvert fall når man er barn.

– Hvordan var det – husker du første ­gangen du skjønte at det rituelle, ritualene, messen, var noe ganske spesielt som du ikke helt kom «utenom»?

– Nå har jeg vokst opp i en rituell virkelighet, jeg er alltid blitt tatt med i kirken – og var aktiv i liturgien siden jeg var åtte–ni år. Første gangen det ble veldig sterkt for meg, var i mormors begravelse – jeg gråt og gråt, ikke sant, hver gang jeg hilste på noen i forkant, gråt jeg. Det samme da min far, som døde for ikke lenge siden ... alle som kom og kondolerte, jeg gråt og gråt. Men da messen begynte var det ferdig. Da ble jeg og min mormor og far og mor og alle båret av liturgien, kjente jeg – det var veldig sterkt, veldig vakkert. Det var som om alle rundt meg var med på å bære min mormor og så min far og oss som sørget, i sine bønner, i ritualene.

– Dette følger deg som prest?

– Jeg får klart noen av mine største gåsehudopplevelser i messen – jeg kan forberede liturgien, men når jeg begynner å feire, kan jeg bli nærmest fysisk berørt av bønnene, de betyr plutselig noe helt konkret. Som ved en ekteskapsinngåelse – først henvender jeg meg til paret med hvert sitt navn, to navn – deretter er de et ektepar, det har altså skjedd noe i løpet av messen, virkeligheten er ikke den samme etterpå.

– Den katolske kirke er, ved siden av den ­ortodokse, ritualene og ritenes kirke. Din ­kirke, den katolske, opplever at folk konverterer fordi­ de kjenner at de har mistet en sterk, kristen ramme rundt troen sin. Og så er det ­andre, som opp­lever liturgiens «monotone» gang som ­«kjedelig», den har stivnet?

– Ja da, det kan være møkk kjedelig ... kanskje jeg skal ordlegge meg litt annerledes ... det kan være grusomt kjedelig å måtte gå til kirke hver søndag. Men det er viktig å få disse tingene innabords, liturgien er et språk som må læres og forstås, i den grad det er noe å forstå. I liturgien møter vi et mysterium som ikke kan uttrykkes med ord. Her kommer ritualene inn, de klarer – i hvert fall i meg – å trykke på knapper som ikke noe annet kan. «Stivnet» er et litt vanskelig ord, men det ­betyr jo bare at liturgien er overlevert, og grunnen til at noen har gitt den videre er jo at de har opplevd den som verdifullt. Tenker jeg. Det er en gave vi mottar fra hele menneskeheten, ikke sant – det er 2.000 år pluss det jødiske, som ligger til grunn. Dette har båret mennesker gjennom tusenvis av år, man gir ikke videre til sine barn noe man ikke anser som verdifullt.

– Det setter seg i kroppen, sier du – messen setter seg i kroppen, den er der bare?

– Da kan jeg fortelle om en gammel prest, han har vært mye i kirken her – jeg har ikke sett noen diagnose, men han har antakelig Alzheimer. Han husker i hvert fall ingen ting, absolutt ingen ting. Når han kommer, aner han ikke om han har spist om morgenen. Inntil nylig – nå er han fysisk ­redusert – har han kommet hver dag, uka igjennom, for å være med å feire messe i St. Olav. Han kan ikke norsk, han har glemt at han ikke snakker engelsk, men nå snakker han engelsk ... kjempepraktisk. Men når han feirer messen sammen med oss oppe ved alteret, er alt på plass – for det sitter i kroppen. Han har vært, og er fortsatt, en yndet skriftefar. For når han sitter i skriftestolen og får på seg stolaen, så vet han nøyaktig hvem han er og kan hvile i ritualene, der fungerer han glimrende. Jeg har brukt ham mye selv. Vi setter oss i skriftestolen, og når jeg er ferdig, sier han gjerne: Kan jeg skrifte nå? Og så bytter vi side. Da fungerer det. Men da han går ut igjen, husker han ingen ting, det kan jo for så vidt være en fordel. Det er en mann som nå, i sin alderdom, bæres av kirkens liturgi, helt konkret. Det er et språk som taler sterkere enn ord, det setter seg dypere i følelsesregisteret, i bevisstheten og i våre menneskelige erfaringer.

– Søndag er det fastelavn, tid for boller, med ­andre ord – så kommer det store alvoret, fasten?

– Jeg syns fasten er en fin ting. Jeg gleder meg til den kommer, selv om det kan tenkes at jeg ikke tenker det samme sånn en uke inn i fastetiden. Fasten er en åndelig og fysisk vårrengjøring. Jeg vet jo godt at jeg har det best når jeg har et fast og godt bønneliv, når jeg anstrenger meg for å gjøre barmhjertighetsgjerninger, i det hele tatt. Men så er jeg av og til i hverdagslivet for lat til å gidde å prioritere det jeg burde sette først – fastetiden minner meg om at jeg skal sette inn kreftene der det gjelder, og det er Gud. Det blir en slags transfigurasjonsopplevelse – vi ser jo for oss Jesus da han, sammen med Elias og Moses, viser seg i sin herlighet for tre av apostlene. De får oppleve hvor godt det er å være sammen med Jesus, og hvor godt det er, det som venter oss på den andre siden. De fikk et glimt. Sånn er ofte fastetiden for meg.

– Nå er det slik at når Vårt Land plikten skyldig tar en liten runde like før faste og spør kjente og kjære om hvordan de skal holde faste, så er å avstå fra vin og PC en gjenganger. OK?

– Jeg merker meg en tendens som prøver å ­«åndeliggjøre» fasten ved å si at det er viktigere å gjøre noe godt enn å være sulten. Jeg tror vi må gjøre begge deler. For det er de kroppslige tingene som «setter seg» – når magen rumler, er det ­lettere å huske å be for dem som slett ikke har mat og å dele det vi har. Det er nådens tid, tenker jeg.