Det er håp når finanstoppene forstår at økologisk ruin blir økonomisk ruin

Mange har ant det, som en mager trøst i all lidelsen viruset har stelt i stand. I vårens kaskade av mediesaker om pandemi og død så vi også skapninger som boltret seg i et slags storefri fra menneskelarmen. Villsvin spankulerte i folketomme gater i Haifa, delfiner prustet langs kaikanten i Istanbul.

Men var scenene tegn på noe mer? Kanskje ikke – i første omgang – for verdens ville dyr.

Men for klimaet, et grunnvilkår for alt liv her i verden, har dype, tunge endringer skutt fart. I riktig retning. Verdens energiforsyning er nå inne i et regimeskifte så brått at det har tatt mange analytikere på sengen.

LES OGSÅ: Ruter-sjefen mener hjemmekontor er den billige løsningen som kan spare samfunnet for store utslipp

Koronaviruset har satt turbofart i endringer som kan redde klimaet, skriver Asle Finnseth.

På hugget

Hva skiftet fortrenger, er ikke vanskelig å gjette – fossilindustriens størrelse og makt. Når det skjer, svekkes også det kraftigste enkelthinderet for kutt i klimautslippene. Oljelobbyen har de siste tiårene vært skarpt på hugget mot alt som truer industriens vante, velbeslåtte gang, enten det er FN-toppmøter eller nasjonale energidebatter. Og for politikere bundet til sine fireårshorisonter har argumentene veid tungt.

Men da store deler av verden begynte å holde virus-stengt, gikk bil- og flytrafikken i stå. Oljeprisen styrtet. I april var prisen tidvis negativ, om en kan forestille seg det: meglere betalte for å bli kvitt olje fra sprengfulle lagre.

Covid-sjokket rammet en bransje som lenge har slitt med lønnsomheten og med et image som passé. Det anerkjente ekspertmiljøet i norske Rystad Energy spår nå at etterspørselen vil trenge to til tre år bare på å finne tilbake til normalen før pandemien. Så, allerede i 2028, vil etterspørselen begynne på en nedtur uten ende. Dermed kappes giganter som Shell, BP, Total og Equinor i dag desperat om å skaffe seg fornybare bein å stå på.

LES OGSÅ: Joe Biden lover grønn storsatsing, mens Donald Trump fortsetter å oppheve miljøtiltak

Grønt bonanza

Hva er på vei inn?

Et gullrush rundt el- og hybridbiler, rekordbillig sol- og vindkraft, energiøkonomisering, rentbrennende hydrogen og fangst av karbon.

Noe har plutselig slått inn hos mange konsernledere og finanstopper. At verdensøkonomien bare er et underbruk av jordens økosystem. Og at økologisk ruin dermed uvegerlig leder til økonomisk ruin. En verden preget av oversvømte metropoler, massesult og masseflukt vil, i stort, være bad for business.

Og skal man investere i ny infrastruktur på energifeltet, krever det kalkyler som strekker seg over 20 -, 30- og 40 år. Investorene må altså anlegge den tidshorisonten klimakampen krever - nettopp den som politikerne fristes til å ofre for å sikre gjenvalg om tre-fire år.

Ifølge Financial Times vil verden de neste 30 årene måtte investere et beløp tilsvarende 14 norske oljefond (14 billioner dollar) i fornybar energi for å nå Paris-målene. Ekspertene i International Renewable Energy Agency (IREA) har beregnet at hver dollar investert i en slik satsing vil kaste av seg tre til åtte dollar innen 2050. I samme periode vil offensiven ifølge IREA firedoble antall jobber i sektoren, til 42 millioner årsverk. Det følger altså en kraftig jobbvekst med den grønne energivendingen. Og jobbene vil dessuten fordele seg mye jevnere over kloden enn i dagens fossiløkonomi.

LES OGSÅ: I all stillhet samlet pave Frans i 2018 og 2019 toppene i verdens olje- og finansindustrier i Vatikanet

30. august i fjor ble Klimabrølet arrangert foran Stortinget. Foto: Jan Langhaug.

«Ekstrem forskyvning

Det siste halvannet året har verdens finansmarkeder vært inne i en «ekstrem forskyvning» i grønn retning, ifølge blant andre sjeføkonom Harald Magne Andreassen i Sparebank1 Markets. Bare på Oslo børs har de såkalte ESG-investeringene seksdoblet seg på to år.

Bølgen kan ri en opinion som ikke minst miljøbevegelsen har bygget, stein for stein, over 40–50 år. Og den forsterkes av tunge, politiske signaler. Påtroppende president Joe Biden har lovet – glem for et øyeblikk kaosmakten Trump – å investere et beløp tilsvarende to norske oljefond i fornybar energi bare de neste fire årene. Og han gjør det ikke av idealisme, men for å dra økonomien og jobbmarkedet opp av pandemi-dumpa. Et Senat styrt av republikanere vil nok krympe satsingen så godt det kan, men likevel.

Mens EUs nye grønne deal varsler en dyptgripende og grønn omstilling for de 27 landene innen 2030. I september annonserte så Kinas sterke mann Xi Jinping at landet vil nulle ut sine karbonutslipp innen 2060 - utslippskurven skal snus nedover senest i 2030. Det er en formidabel ambisjon for et land som i dag henter 60 prosent av sin energi fra klimaverstingen kull. Klarer landet disse målene, vil dette alene være nok til å kutte 0,2 til 0,3 grader Celsius i forventet oppheting av atmosfæren, ifølge forskere i Climate Action Tracker.

De tre største slusene i verdensøkonomien - Kina, USA og EU - åpnes dermed, overraskende samstemt, i fornybar retning. Og dit de peker, vil de beste hodene, de dyktigste entrepenørene, lønnsomheten og de nødvendige reguleringene følge på.

Det pandemien prenter inn

Også i opinionen vil hestekuren mot pandemien trolig gjøre sitt. Ille som den er, knesetter nå Covid-19 en del realiteter som moderne individualister har lett for å avfeie: At når Kina spiller økologisk rulett med ville dyr, rammer det en hel verden, blindt og direkte. At statlige myndigheter faktisk kan handle når de må, mer drastisk og kontant enn mange tenkte var mulig. At vi klarer ferie uten flight, at vi innordner oss «inngripende» regimer når vi må.

Kort sagt: Den samfølelsen, den mentaliteten klimakrisen krever av oss, prenter nå pandemien inn i oss, dag for dag.

Omstillingen vil smerte. Og den løser ikke raseringen av naturmiljøet. Klimakrisen er heller ikke blitt mindre akutt. Men kappløpet for å avverge de verste konsekvensene av opphetingen er blitt en smule mindre ujevnt.

Det er det verdt å huske i nedstengningsmørke november.

---

Fakta:

---