De 33 politiske talentene vi presenterer i Vårt Land i dag, har allerede markert seg på den nasjonale arenaen. Mange av dem har vist seg som svært gode debattanter, andre skaper ny politikk og får gjennomslag for den i partiet, på Stortinget eller i regjeringsapparatet. Noen taler dessuten makten – sine egne partifeller – midt i mot.
Nye stjerner hver vår
Noe av det aller beste ved vårt demokrati, er den skoleringen og lederutviklingen som hele tiden finner sted i lokalpolitikken og partiorganisasjonene. Her har de aller fleste partier lenge hatt god driv, og hver landsmøte-vår dukker det opp nye stjerner i den politiske manesjen. Et unntak er Fremskrittspartiet, som sliter med et gubbestempel både blant velgerne og de tillitsvalgte.
• LES MER: Disse 33 vil prege Norge i årene som kommer
Pop i pressen er ingen garanti for suksess i partiet
Ungdomspolitikere som tør å stå opp mot moderpartiet og utfordre dem i viktige symbolsaker, blir ofte populære i pressen. Det betyr ikke at det nødvendigvis er smart å være for tøff i trynet hvis målet er å gjøre politisk karriere. Både KrF, Fremskrittspartiet og tidvis Arbeiderpartiet har mistet talenter fordi rådende ledelse ikke har likt å bli utfordret – for mye.
Best plass til utfordrere i disse to partiene
I Senterpartiet og Venstre har det vært langt større takhøyde for å ruske godt i moderpartiet. For Venstres del er det såpass stor takhøyde at det til tider gjør partiet til sin egen verste fiende.
Det kan gå ut over ledelsens autoritet, slik vi ser akkurat nå: Unge Venstre-leder Sondre Hansmark er en av Trine Skei Grandes skarpeste kritikere. Blir hun sittende, blir det interessant å se om Hansmark fortsetter å stige i gradene. Akkurat i Venstre er det ikke utenkelig: Ytringsfrihetspartiet er både programforpliktet til og har lang tradisjon for å gi plass til utfordrerne.
Høyres talentbase
Høyre har under Erna Solbergs ledelse bygget en sterk talentbase. Solberg har i hele sin ledertid vært opptatt av å gi ansvar til unge politikere. Det betyr at Høyre har en rekke politikere mellom 30 og 40 år som allerede har tung erfaring og som kan gå inn helt sentrale lederposisjoner når som helst.
Det interessante fremover er om noen av de yngre politikerne med et mer offensivt syn på klima-, bioteknologi- og oljepolitikk blir satset på videre. De har ingen garanti for det. Høyre er mer strømlinjeformet på toppen enn på midten.
Støres tre utfordringer
Den samme markante talentbasen kan ikke Arbeiderpartiet skilte med, selv om dette er i ferd med å komme seg. Jonas Gahr Støre er mer opptatt av å bygge talenter enn sin forgjenger Jens Stoltenberg. Det er særlig tre grunner til at Arbeiderpartiets talentpool ikke er like sterk og tydelig. Den første er den grusomme sannheten om at terrorangrepet mot AUF i 2011 har preget en hel generasjon ungdomspolitikere. Noen ble drept, andre skadet, mange har forlatt politikken, mens andre har brukt det meste av kreftene sine på å bidra til å lege partiets unge krefter. AUF har klart gjenoppbyggingen og har fått større plass i partiet de siste årene.
Den andre grunnen er at Støre har brukt mye krefter på å rydde opp i og etablere sin egen toppledelse. Det har også medført at enkelte profiler er skviset til side. Til sist har har han ved en rekke anledninger valgt å satse på personer fra utsiden. Personer uten partibakgrunn bekler i dag noen av de mest sentrale rollene rundt Støre, ikke talenter fra egne rekker. Det har gitt et dårlig signal innad i partiet.
Lojalitet trumfer det meste
Hvilke veier er det videre for disse talentene? De må balansere mellom å tenke strategisk og være pådrivere. De må være synlige i media og ta ansvar for ny politikkutvikling. Men de må først og fremst arbeide hardt uansett hvilken posisjon de til en hver tid får tillit til å fylle. En klassisk feil man kan gjøre, er å undervurdere verdien av lojalitet. Det blåser friskt på toppene, og de som besitter makt allerede, trenger nære støttespillere de kan stole fullt og helt på. Den faktoren kan være avgjørende for om man får være med videre i det politiske stigespillet.
