Den religiøse løsningen

Det siste året har vi sett en del overskrifter av typen «Slik ble Bastian­ fra Gulset IS-kriger». Noen av navnene er norske, andre navn forteller at familien­ har forlatt et land med fattigdom eller krig for å starte på nytt i fredelige Norge. Felles for disse unge er at de er blitt «radikaliserte» og har sluttet seg til en militant organisasjon.

Muslimsk bekreftelse

Mannen som snakker om dem ­akkurat nå, Ajmal Masroor, er født i Bangladesh, oppvokst i England, journalist, imam, og en av islams mest innflytelsesrike personer. Han står i et auditorium på Campus Drammen – en del av Høgskolen i Buskerud og Vestfold. På benkene sitter ­lærere, rådgivere og studenter. Og mannen de ­lytter til, er forfriskende klar.

Han har som muslim over­hodet ikke tenkt å be om unnskyldning for det terrorister gjør i islams navn. For islam forkynner etisk og moralsk ansvar, mener han, og siterer koranen på arabisk: «Å ta livet til ett menneske, er som å drepe hele menneskeheten».

LES OGSÅ: Jobber pengelense mot ekstremisme

Masroor er en av flere muslimer som hevder at islam er løsningen på problemet med ekstremisme, ikke årsaken. Han sier at «spirituelt dype mennesker går ikke rundt og dreper folk» og at den fremste årsaken til at noen blir ekstreme, er følelsen av ikke å passe inn. «Muslimsk ungdom trenger bekreftelse og stolthet over å være vestlige muslimer», konstaterer han, og lister opp muslimers bidrag til den vestlige vitenskapen i fleng.

«Det er dette vi må gi våre unge, i stedet for å ekskludere dem fra vårt vestlige narrativ», legger han til.

Det Masroor ikke sier, er at han er en løsning i seg selv. Han er en imam som med styrke hevder at islam fungerer best i det vestlige demokratiet. Han står tydelig opp mot tvangsekteskap og ekstremisme. Og på hans hyppige skolebesøk i England oppstår gjerne en wow-effekt: En ung imam i kule, vestlige klær, som viser hvordan unge muslimer kan identifisere seg med kulturen stedet for å isolere seg.

LES OGSÅ: Vil inn i ekstremistenes grums

Inn med ressurspersoner

Unge norske muslimer trenger slike imamer: identifikasjonspersoner med religiøs kompetanse, som kan tolke islam inn i det norske samfunnet. Foreldrene fungerer ikke uten videre, de er mindre integrerte enn dem selv. Moskeen er heller ikke et klart alternativ. Ungdom i ferd med å bli radikalisert, bruker mer tid med gjengen på gata enn over leksebøkene i moskeen.

Men de kan nås på skolen. Ikke av rådgiveren uten religions­kompetanse. Ikke av en usikker KRLE-lærer med noen få studiepoeng i islam. Men av en imam som Ajmal Masroor.

Noen skoler, som Fjell skole i Drammen, har med stort utbytte­ trukket imamen inn i undervisning og integreringsarbeid. Skole­ledelsen har sett mulig­hetene som ligger i å utfordre motforestillingene. En av dem er frykten for å inkludere religion i skolearbeidet.

Om dette har hindret radika­lisering, får vi aldri bevis for, men det finnes mange eksempler 
på at slike tiltak har bidratt til 
integrasjon og forståelse. Nå ­krever situasjonen at det ut­vikles en modell for slikt samarbeid. Religiøse ressurspersoner må inn i undervisning, sosialarbeid og rådgivning på skolene. For å vri på et Hadia Tajik-sitat: Gi ­ungdommen en skoleimam før ekstremismen tar dem.

LES OGSÅ: Livssynsteam skal hindre radikalisering

Godkjenning

Noen univer­siteter og høgskoler har sine ­studentprester. De kristne fri­skolene har sine miljøarbeidere. Og mange barne- og ungdomsskoler får et møte med religionen 
gjennom besøker i moskeer og kirker. Men der de religiøse forbildene behøves mest, i den ­offentlige videregående skolen, glimrer religionen med sitt fravær. 
 Disse elevene trenger «skole­imamer» og «skoleprester», for eksempel som ressurser i religions- eller samfunnsfaget. Dessuten trenger de en sosial veileder med religiøs kompetanse som kan være tilgjengelig på skolen noen timer i uken ­eller måneden. En økonomisk støtteordning for opplæring av imamer og prester, kan gjøre dette til en attraktiv ordning for menighetene. Det gir også ­mulighet til å sette opp klare mål og kriterier for arbeidet, samt etablere en godkjenningsordning.

Dette vil bety at religionen kommer tilbake til skolen i større grad enn på mange år. Praksisen vi har i dag er blitt til i en tid med en helt annen demografi og helt andre utfordringer. Nå lever vi i 2015, og ekstremisme og religiøse og kulturelle motsetninger er blant de største truslene verden står overfor. Det gjelder også i Norge. Dette krever radikale grep og andre løsninger enn 80-tallets sekularisme.

Følg oss på Facebook og Twitter!