Året vi har lagt bak oss, har vært preget av heftig klimakamp. Millioner av ungdom rundt hele verden har aksjonert for at voksne politikere skal ta klimaansvar. Men ungdommens klimabrøl ble ikke fulgt opp av et eget klimaforlik. Hverken i regjeringen eller på Stortinget.
Det som derimot fikk oppmerksomhet i regjeringskoalisjonen, var bompengeprotesten. Det førte til et bompengeforlik mellom de fire regjeringspartiene. Årsaken var at Frp fryktet å miste sine bilistvelgere, noe de også gjorde.
Preger budsjettet
Nettopp tenkningen bak bompengeforliket preger også statsbudsjettet som ble lagt fram mandag.
Ved første øyekast kan de se ut til at regjeringen foretar innstramming på bilkjøring og utslipp ved å øke CO2-avgiften med 5 prosent. Dette er trolig en seier for sentrumspartiene KrF og Venstre.
LES OGSÅ: Flyktninger mister pensjonsrettigheter
Men dette er bare halve siden av historien. For samtidig gir regjeringen betydelige lettelser til bilistene. De kutter i veibruksavgiften.
Dermed bidrar regjeringen til å fjerne effekten av sitt eget klimatiltak.
Bompengeforliket
I årene som kommer skal regjeringen bruke mange milliarder kroner på å oppfylle det de ble enige om. Det gjør at handlingsrommet blir mindre på både forskning og innovative klimatiltak, som nå kunne vært satt i gang.
En viktig og beklagelig konsekvens er at det bidrar til å gjøre det vanskelig å få ned biltrafikken i de store byene. Transportøkonomisk institutt har regnet ut av biltrafikk vil kunne gå opp, dersom bomsatsene går ned.
LES OGSÅ: KrFs første budsjett på 14 år
Gjennom forliket har regjeringen dermed låst seg til en politikk som på ulikt vis får negative konsekvenser for klimaet.
Parisavtalen
I juni 2016 sendte regjeringen ut melding om at Norge har ratifisert Paris-avtalen. Dette sa klima- og miljøminister Vidar Helgesen den gangen: «Vi tar sikte på felles gjennomføring med EU for å nå klimamålene for 2030. Det gir oss et solid, forpliktende og forutsigbart europeisk regelverk å basere oss på når vi skal gjennomføre målet vårt om 40 prosent reduksjon i utslippene av klimagasser».
Norge skal altså kutte klimagasser med 40 prosent av 1990-nivå. Den gangen slapp vi ut 51,2 millioner tonn. De foreløpige anslagene viser at vi slapp ut 52,9 millioner tonn i 2018. Riktignok har vi sluppet ut mer i mellomtiden. Kuttene skal tas i samarbeid med EU. Det betyr at vi ikke må ta alle kuttene hjemme. Ordningen inkluderer blant annet kvotekjøp.
Uansett kvoter og EU-samarbeid må Norge ta en del av klimakuttene på hjemmebane. Man skulle tro at regjeringen ønsket å komme med kraftfulle tiltak for å starte den grønne snuoperasjonen.
Ikke i nærheten
SSBs beregninger viser imidlertid at dersom vi fortsetter med de virkemidlene vi har i dag, vil vi slippe ut 45 millioner tonn i 2030. Det er altså 15 millioner tonn mer enn Norge har forpliktet seg til, dersom vi skulle tatt alle kuttene hjemme. I så fall må vi kutte cirka 20 millioner tonn i løpet av ti år. Vi kommer ikke en gang i nærheten med den takten regjeringen nå legger opp til.
Ikke minst som et av verdens rikeste land, burde vi ta dette ansvaret. Vi har både penger og tilgang på teknologi. Hvis vi ikke makter å kutte, hvem skal da makte det?
Men en slik kraftfull pakke finnes ikke i statsbudsjettet for 2020. Det betyr at Norge trolig må ta store kutt når det nærmer seg 2030. Det vil i realiteten bety at regjeringen skyver de upopulære kuttene foran seg og overlater dem til neste regjering.
Vi ser heller ingen krafttak som stimulerer til utvikling av grønn teknologi, et grønt taktskifte i skipsfarten. Riktignok er regjeringens grønne tiltak til stede. De er bare ikke kraftfulle nok.
Bistandssatsning
Slik er det også med bistandssatsningen. Regjeringen øker potten for klimatilpasning. Men som Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, skrev på Twitter mandag: «Utviklingsbudsjettet er ambisiøst og med bra profil: sårbare grupper, moderne slaveri, klimatilpasning og sivilt samfunn som sentral aktør. Men klimapolitikken er et sørgelig kapittel og slår beina under fattigdomssatsningen.»
Stort sprik. Han setter fingeren på et vesentlig punkt: Denne regjeringen lever med et stort politisk sprik. Det ene tiltaket blir spist opp av det andre. Dette gjelder særlig på områder som bistand, klima, bilkjøring og utslipp.
Hver for seg har alle partiene fått sine gjennomslag. Samlet sett gir det en grå og retningsløs klimapolitikk.