Blodig alvor

Meldingene sprer seg i det stille. Helst skriftlig, eventuelt hviskende så ingen andre kan høre. Du skulle nesten tro vi drev med narkotikahandel. «Er det noen som har...?»

Det er alltid noen som har, bare du spør mange nok. Men utfordringene stopper ikke der. For hvordan smugler du bindet eller tampongen inn på fellesdoen uten at noen ser det? I åpent kontorlandskap? Der alle kollegaene i umiddelbar nærhet er menn?

For selv om alle naturligvis vet at du, som kvinne i tredveårene, har mensen, trenger de jo ikke å vite at du har det akkurat nå.

I lomma, i ermet, i bukselinningen

I stedet for å bare ta bindet i handa, dukker det kjapt opp mer kreative løsninger. Putt det i lomma, stapp det inn i genserermet eller trøkk det ned i bukselinningen. Javel, så får du litt rar gange de ti meterne bort til doen, men det får ikke hjelpe. Skammen ved å vise den lille, rosa konvolutten åpenlyst er større enn risikoen for at det ramler ut og åpenbarer seg på veien. Og når du har kommet deg inn på do, gjelder det å rive av plasten så forsiktig som mulig, for å unngå å bli avslørt av lyden. Det hjelper naturligvis å hoste litt samtidig.

LES OGSÅ: – Menstruasjon er vår tids tabu

Blod blir unaturlig

Det er egentlig ganske tullete: Halve verdens befolkning har hatt, har eller skal ha mensen, og resten har en mor, søster, kjæreste og/eller datter som har det. Det finnes ikke noe mer vanlig enn mensen. Likevel snakker vi ikke om det.

Gyldendal kommer oss heldigvis til unnsetning, med boka Mensen, der 22 forfattere og illustratører skriver om sine egne erfaringer med månedens blodigste uke. Kristina Leganger Iversen, Agnes Ravatn, Maja Lunde og Kadra Yusuf er noen av dem som forteller om første gangen de så en blodflekk i trusa. Målgruppa er ungdom, men boka passer like godt for oss som gjemmer tampongpakka under pastaskruer, pølsepakker og purre i handlevogna i frykt for å møte noen vi kjenner på butikken.

En av konsekvensene av at mensen fortsatt forbigås i stillhet, er at blodet blir sett på som noe unaturlig og ekkelt. Marta Breen trekker blant annet fram den britiske kunstneren Rupi Kaur, som ble sensurert fra bildedelingstjenesten Instagram etter å ha publisert et bilde av en kvinne som hadde blødd gjennom buksa. Bildet ble ansett som støtende.

LES OGSÅ: Kristina Leganger Iversen vil ­insistere på at kvinners kroppslige erfaringer er allmenngyldige

Sjokolade mot selvmedlidenhet?

Breens oppfordring er at vi må få slutt på ord som jordbæruka og tante rød når det er mye enklere å bare si mensen. Mensen må rett og slett avmystifiseres.

Samtidig er vi kvinner redde for at «jeg har mensen» tolkes som en advarsel om at vi er urene hormonbomber menn må behandle forsiktig i frykt at vi snart kommer til å eksplodere. At en humrende Rema 1000-sjef plasserer melkesjokoladen i bindhylla «fordi kvinner ofte synes litt synd på seg selv i denne perioden», vitner om en forestilling om at kvinner er menstruerende monstre som er så i blodtåka at de så vidt klarer å karre seg fram til det aller nødvendigste.

Ja, PMS er en greie, men det inntreffer i ukene før menstruasjon. Og det går faktisk an å være sur uten å ha mensen også.

LES OGSÅ: Hvor er tampong-emojien når du trenger den?

Mens vi venter

Faren ved å behandle mensen som en hemmelig klubb som har sitt eget kodespråk, er at vi ender opp som i USA, der tampongene kamufleres i hylla for «feminine produkter». Mens blodet flyter i filmer og TV-serier, bruker bindreklamene en lyseblå og gjennomsiktig væske til å demonstrere produktets fortreffelighet. Ordene blod eller mensen er ikke engang nevnt på bindpakkene, det er snakk om «sikker beskyttelse» som «hindrer lekkasje».

Er det rart vi syns vi må blø i det skjulte? Nå har det til og med kommet parfymerte bind – til tross for at vi ikke er bikkjer som hilser ved å lukte hverandre i skrittet.

LES OGSÅ: Jenter vil ikke ha mensen

Nei, det er ikke en sykdom...

Det er ikke det at mensen er så innmari spennende eller interessant å snakke om at vi må gjøre det hele tida. Vi er heller ikke på jakt etter sympati eller en mulighet til å klage. Men når vi gjerne snakker om andre naturlige ting som fødsler og avføring, bør vi også kunne snakke om mensen.

Nei, mensen er ikke en sykdom, men det kan faktisk være både smertefullt og kjipt likevel. Og selv når jeg sitter på jobb med så sterke magekramper at det flimrer foran øynene, klarer jeg ikke å si rett ut til sjefen hva som egentlig er i veien. I stedet ender jeg med å gi et så kryptisk svar at han antakeligvis tror jeg er gravid når årsaken faktisk er det stikk motsatte. «Neida, jeg er ikke sjuk, det er bare noe helt naturlig...kremt....jeg er litt uggen, men det går snart over». Og så rødmer jeg, først fordi jeg er flau, så fordi jeg skammer meg over at jeg skammer meg.

Det hadde vært mye enklere å si det rett ut: «Jeg er litt dårlig i dag, men det er bare fordi jeg har mensen.»