Jeg leser akkurat siste bok i Margareth Atwoods MaddAddam-trilogi. Forfatteren er mer kjent for Handmaids Tale, som hun skrev i 1985. Trilogien er fra det siste tiåret, og går rett inn i det vi opplever nå. Vi møter menneskene som er igjen etter at mesteparten av menneskeheten er utryddet i en pandemi. En genial biokjemisk forsker kalt Crake har utløst pandemien med vilje for å redde jorda fra menneskenes ødeleggelse. I deres sted har han skapt en ny menneskerase: Empatiske, gavmilde, uten aggresjon eller havesyke. Og de har et fordøyelsesystem som gjør at de kan leve av gras og

Atwoods pandemi er langt mer dramatisk enn det som avtegner seg med koronaviruset. Crakes virus har hundre prosent dødsrate. Sivilisasjonen bryter helt sammen, og naturen er i ferd med å overta jorden igjen.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: Norsk abortdebatt og teokratiet Gilead og Handmaid Tale

Vi får nok ikke slike konsekvenser. Men når vi allerede nå diskuterer når hytteforbud kan oppheves og det igjen kan drikkes utepils, viser det at vi ennå ikke har tatt inn over oss hvor mye som kommer til å bli forandret innen smittefaren definitivt er over. Vi har bare sett begynnelsen, og det er nå vanskelig å forestille seg hva som blir sluttresultatet.

Avsløring

Det er da vi kan ty til fortellinger for å tolke det vi ikke vet så mye om. Slike katastrofepregede fortellinger som Atwoods kaller vi gjerne apokalypser. Vi tenker gjerne på skremmende framtidsbeskrivelser. Men apokalypse betyr avsløring, og egentlig er det nåtida, og ikke framtida, som avsløres. Apokalypser er samtidskritikk.

I Bibelen finner vi også fortellinger som framstår som apokalyptiske. Den mest kjente og mistolkede er Johannes Åpenbaring. Mange leser den som historieskriving i forkant, og prøver å lese hva som skal i skje i framtida ut fra den. Bedre kan den forstås som samfunnskritikk i kodet språk. Det er en kritikk av Romerriket under keiser Nero som det ville vært farlig å framsette i klartekst. Men den er også et budskap om håp. Forfulgte kristne oppfordres til å holde ut og holde fast på troen, for til slutt kommer Kristus til å seire og den mektige undertrykkeren til å falle.

Slik forstått har boken gitt håp og inspirasjon til kamp for undertrykte, for eksempel for de svarte i Sør-Afrika.

Noas ark

Atwoods fortelling kan minne om Bibelens beretning om Noa. Der er det Gud som på grunn av menneskenes ondskap vil starte på nytt med noen utvalgte eksemplarer av menneskene.

Jeg ser at noen fraråder å bruke denne fortellingen for barn i dagens situasjon, og jeg kan forstå at den kan formidle et truende gudsbilde. Men den er jo også en fortelling om Guds omsorg for mennesker. Og den slutter som en håpsfortelling: Gud lover aldri mer å ødelegge jorda. Han setter regnbuen til tegn på det.

Vi har fått et enda sterkere tegn på at Gud ønsker å ta vare på menneskene: At Gud ble menneske i Jesus Kristus. Med det har Gud gjort seg til ett med oss og gjort vår framtid til sin. Gud er ikke ute etter å ødelegge oss.

Jeg har ikke til nå sett noen eksempler på at koronaviruset forkynnes som Guds straffedom. Og godt er det. Men rett forstått er Bibelens endetidsforkynnelse en mulig ressurs for å møte krisen. Den kan være en kilde til håp og en inspirasjon til å kjempe for en bedre verden.

Gamle spor.

Verden er allerede blitt annerledes. Klimagassutslippene og forurensningen er sterkt redusert. Forbruket er på vei ned, særlig gjelder det oljeforbruket. Når det er en krise, er det fordi det kommer plutselig og ikke gir oss sjanse til en kontrollert omstilling. Det er dette vi har snakket om at vi må gjøre i femti år, men ikke planlagt for.

Framtidshåpet vårt skulle være mer enn at vi kan falle tilbake i gamle spor om noen måneder, og at alt skal være som før. Kan erfaringen av å bli isolert fra hverandre føre til at vi blir mer fellesskapsorienterte og mindre individualistiske? Kan vi stanse klimakrisen slik vi stanser koronakrisen gjennom felles innsats og samarbeid? Når virksomhetene skal komme i gang igjen, kan vi da ta med oss den kreativiteten som nå vises og prøve å starte noe nytt og annerledes? Kan vi få en global økonomi ikke bare drevet av beinhard markedsmekanisme, men der menneskers reelle behov blir ivaretatt og tryggheten ikke ofres på økonomiens alter?

Det er all grunn til å frykte for sykdom og død i tida framover, og å gjøre alt vi kan for at det skal bli minst mulig av det. Det kommer til å forandre samfunnet vårt. Også det kan være skremmende, for det kan gå galt på mange områder. Vi kan ende opp med en mer fragmentert og isolert verden, mer urettferdighet og større konflikter både hjemme og ute. Men krisen kan også gi muligheter til noe bedre. Det blir opp til oss å velge.

LES OGSÅ: Kan barnetroen på at Jesus er min venn være en troverdig trøst i disse usikre tider?

LES OGSÅ: Hold ut livet