Meninger

Biskopene 
vil ikke sutre 
på skatten

Biskopene er livredde for å bli ­stemplet som skattesutrere. I det 
stille kan de heller komme til å flytte ut av tjenesteboligen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Biskopene i Den norske kirke burde på vegne av kirken protestert kraftig mot den hastige opphevelsen av boplikten som for flere vil gi en svært høy skatteregning fra 1. september. Men de tør nesten ikke åpne munnen i redselen for å bli oppfattet som skatte­sutrere.

Kulturminister Thorhild Widvey har vært for rask på avtrekkeren i opphevelsen av boplikten for geistlige. Det er en prinsipielt viktig sak, fordi det berører folkekirkens karakter. Normalt er det lederne for en institusjon som bør stå i fremste rekke i å gi motstand mot reformer som får så store konsekvenser. Det er de som har størst sjanse for å bli hørt i mediene.

LES OM NONNENE SOM GJORDE PRESTEGÅRD OM TIL KLOSTER: Fann kloster på finn.no

Kneblet

Men biskopene er på mange måter kneblet. En del av dem vil bli svært sterkt berørt privatøkonomisk. Da er det lett å bli mistolket om man hever stemmen. De kan bli beskyldt for å mele egen kake. Det er en risiko de ikke våger å ta.

Ingen blir lenger biskop i Den norske kirke uten at han ­eller hun har høy bevissthet om sosial­etiske spørsmål. Kirkens medlemmer blir oppfordret til å ta samfunnsansvar. «Betal din skatt med glede», er noe som ligger dypt forankret hos de fleste troende, inspirert av Jesu ord om «å gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er».

Lederlønn og skatt er ugreie ting å snakke om for kirkeledere. Den norske kirkes 12 biskoper var i 2014 plassert i lønnstrinnene 85 til 101. Den som tjener minst hadde en årslønn på nær 900.000 kroner. De høyeste gasjerte kunne motta en lønn på 1.250.000.

Dette er ikke spesielt høye lønninger for folk i krevende lederroller, men ser man det fra perspektivet til lavlønte, er det gode vilkår.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Frynsegode

Biskopene har ikke flust med frynsegoder som firmabil og andre fordeler. Trygve­ Hegnar uttalte ironisk at de har firmabibel.

Fordelen ved å bo i tjenestebolig er det tilleggsgodet som er mest vesentlig. Arbeidsgiver stiller boligen billig til rådighet fordi de anser det som en fordel at både prest og biskop lever tett opp til menighet og bispedømme.­ Mange prester, proster og ­biskoper bruker ­boligene aktivt i ­representasjon.

Noen av eiendommene er rene praktboliger. Særlig gjelder det for Stavanger og Oslo. I disse to markedene har de generelle­ ­eiendomsprisene løpt løpsk. ­Akkurat nå er det en liten dipp i boligmarkedet i Stavanger på grunn av svikt i oljeprisen, men det forhindrer ikke at utleieverdien for fine boliger fortsatt er svært høy. Det er denne verdien­ som skal legges til grunn når skattemyndighetene avgjør hvor høy fordelsbeskatningen skal være. Skatteetaten har ikke som oppgave å skjele til øvrige negative virkninger. De skal opptre på en rettferdig måte, og behandle kong Salomo og Jørgen Hattemaker likt.

I de verste pressområdene kan fordelen fort bli beregnet til 40.000 kroner i måneden, ­avhengig av hvor stor boligen er. Med skatteprosent opp mot 50, kan den personlige regningen bli så høy at en biskop eller en prost velger å flytte ut av embetsboligen. Biskop Erling Pettersen står fritt til å bytte store stuer med en enklere leilighet som han kan eie. Det samme gjelder for Ole Chr. Kvarme og de øvrige biskopene.

LES OGSÅ: Vil flytte ut etter økning i skatten

Stille

Preste- eller bispegården er et begrep mange steder. Ofte ligger den nært kirken, og den oppleves mange steder som en viktig del av kulturlandskapet. Det vil ikke være det samme om boligen står mørklagt eller at familier uten tilknytning til kirken flytter inn.

Folk vil synes det er rart at en prest eller biskop ikke lenger skal bo der han eller hun har vært å finne i mange generasjoner.­ ­Endringene burde i hvert fall ikke skje uten at det er tatt en grundig debatt.

Faren er stor for at det er nettopp det som hender. Vanlige kirke­gjengere bryr seg lite om slike timelige forhold. Prester og biskoper vil ikke snakke for seg selv. Dermed blir det litt for stille om endring av en ordning som kan få stor betydning for folkekirken.­

Les mer om mer disse temaene:

Helge Simonnes

Helge Simonnes

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger