Kommentar

Avgudene som forsvant

Gudene gir kjøtt og skikkelse til kampene mennesket står i.

Barnehagetida er over i vår familie, for min yngste­ begynner på skolen­ til høsten. Forrige­ uke ­inviterte barnehagen førskole­barnas foreldre til myte­fest. En hel klokketime fikk vi overvære en forestilling sydd sammen av for­tellinger og ­motiver fra norrøn­ mytologi – sanger, vers og skuespill.

Min lille var nydelig som nornen Urd, og så ble vi kjent med sterke-Tor, Odin, Nanna, Hødd og de andre. Men sterkest inntrykk gjorde Balder: Vakker, vis, fredfull og lys. Barna sang om fred, og jeg tenkte at Balder var den jeg foretrakk av æsene. Hans verdier vil jeg holde høyt.

Et bakteppe av mytologi

N.F.S Grundtvig anså den norrøne mytologien som Skandinavias eget gamle testamente. Det var denne virkeligheten Kvitekrist kom til. Det var mot et bakteppe av Ragnarok, Helheim og Valhall at de kristne begrepene ble forstått.

Jeg tviler på at en kommunal barnehage kunne satt opp en liknende forestilling med fortellinger om Abraham eller Sakkeus. Det er på mange måter et tap, kulturelt og religiøst. Men den norrøne mytologien står ikke tilbake for det kristne fortellings-universet når det gjelder å gi fortellingskjøtt til vår undring og livskamp. Når døra først er åpnet for å forstå verden som grunnleggende besjelet og meningstung, er veien kort til å forstå hva religion er. At barna får tilnærme seg virkeligheten gjennom fortelling og myte er av stor verdi.

Farvel til monolatriet

Jeg kom i teologisk refleksjon under­veis i forestillinga. Det skal for så vidt ikke så mye til før jeg tenker­ på teologi, men det dukket opp en tanke jeg tror jeg ikke har tenkt før: Hvorfor tok vi egentlig farvel med monolatriet?

Monolatri er begrepet for en virkelighet der det finnes flere guder, men kun én av dem skal dyrkes. Du skal ikke ha andre guder enn meg, befaler Abrahams og Jakobs Gud i 2. Mosebok. Også Israels folk levde i en verden befolket av mange ­guder: Baal, Astarte, Marduk. Blant dem var Jahve den riktige guden­ for tilbedelse. De andre var av­guder, størrelser folket ikke skulle samhandle med. Men de fantes, og noen ganger lot folket seg friste.

I Det nye testamente er andre guder mindre framtredende som virksomme krefter i tilværelsen. Det finnes bare én Gud. Selv om det flere steder i NT advares mot avgudsdyrkelse, regnes andre guder som falske. Men universet er like fullt preget av andre viljer – demonene og Djevelen selv er konkret til stede i fortellingene. Himmelen og jorda er full av ånder som truer og ­lokker menneskene.

Å sette sin lit til Gud

Tanken om monolatri har ikke preget kristendommen. Vi er monoteister og kjenner bare én gud, Den treenige. Derfor har første bud fått en annen valør i kristen tro enn det hadde for Israels­ folk.

Martin Luther utla i sin kate­kisme det første budet. For ham handler avgudsdyrkelsen ikke om overnaturlige vesener, men om mennesket selv: Det du setter din lit til, gjør du til din gud - eller altså, avgud, om tilliten er feilrettet. Det du venter deg alt godt av og som ditt hjerte henger ved, det er din gud. Dermed skiller Luther mellom å tro på noe som i å anta at noe er sant, og å tro på noe som i å leve i tillit. Feilen er ikke å anta at avguder eksisterer, men å ha tillit til dem.

I vår tids nokså av-mytologiserte måte å se verden på tar slike avguder ikke skikkelse som personligheter. De er heller abstrakte, og heter status, penger, perfeksjon, underholdning, sex, makt, ego. Eller for den del 
solidaritet, fred, kjærlighet, felles­skap, skjønnhet. Vi må ikke tro at vi er mer sofistikerte enn fordums gudetil­bedere. Vi har bare andre ord og andre forklaringsmodeller. Spørsmålet om hvem og hva du vil dyrke er like viktig nå. Og det gjelder over-
hodet ikke bare kristne, alle mennesker velger sine guder, bevisst eller ubevisst.

Det er kanskje ikke mulig å snu utviklinga, vi går mot et stadig mer teknisk og avsjelet verdensbilde. Det er vanskelig å se for seg at virkeligheten vil bli befolket av guder og ånder igjen.

Men jeg tror like fullt vi har noe å vinne på å vende oss til mytene når vi skal forstå livet vårt. Der abstraksjonene kanskje er presise og forklarbare, er skikkelsene levende. De har sine egne krefter som trekker i oss, sine egenskaper og fortellinger. Vi forstår hva og hvem de er.

Og i suget etter status, penger og egen vinning er det kanskje like greit å erkjenne at kampen vi prøver å kjempe mot dem er en faktisk kamp med sterke motstandere.

LES OGSÅ: Har Vårt Land skiftet linje?

LES OGSÅ: Ekskludert fra Jehovas vitner

LES OGSÅ: Det første åsatrotempelet på 1000 år

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar