Åndsfylde og mirakeltro

Det var med både skepsis og forventning jeg kom til mitt første Oasestevne i 1981. Jeg ble både oppmuntret og beroliget. Her var verken ekstase eller store vyer om trosbragder. Det mest spektakulære var at noen løftet hendene i lufta når de sang lovsang.

Oase sprang ut av den karismatiske vekkelsen på 1970-tallet. Tungetale og profetier, som til da hadde vært forbeholdt pinsevenner, slo også gjennom i en del lavkirkelige lutherske miljøer – særlig i Studentlaget. Noen av disse yngre teologene sto bak det første Oasestevnet i 1980.

LES OGSÅ: – Oase er blitt en bevegelse for spesielt interesserte

Hensikten var å oppmuntre til en karismatisk fornyelse innen Den norske kirke for å vitalisere tilstivnede og tradisjonelle menigheter og bedehusforsamlinger. Ledelsen var seg svært bevisst at om det skulle lykkes, måtte man holde seg innenfor luthersk teologi.

Inderlighet

Oase styrte derfor fullstendig klar av den trosbevegelsen som nettopp disse årene feide gjennom pinsebevegelsen. Man holdt klare grenser mot en forkynnelse som lovet helbredelse om troen var sterk nok. Oase reserverte seg også mot en åndsdåpslære som kunne skape inntrykk av at det fantes to slags kristne. Lovsangen var snarere preget av stille inderlighet enn ekstase. Her var ingen hopping og dansing eller falling.

Likevel var Oase til tider kontroversiell. Organisasjonsledere var redde for at det skulle etableres konkurrerende virksomhet. Noen hjemvendte stevnedeltakere fant seg mer karismatiske sammenhenger når de ikke fikk gjennomslag i kirker og bedehus.

LES OGSÅ: Oase-ledelsen inviterer sine kritikere

Når stevnene ble en suksess, var det fordi mange opplevde å få en ny tro på at Gud kunne bruke dem og at ting kunne skje i menighetene. Folk fikk beriket sitt trosliv, og også menigheter og forsamlinger fikk positive impulser.

Usikkerhet

De siste tjue årene har det imidlertid gjentatte ganger vært hendelser på stevnene som har skapt debatt og usikkerhet om hva Oase står for. Det har gjerne vært i forbindelse med forkynnere med tilknytning til et amerikansk karismatisk miljø som knytter Åndens gjerning først og fremst til mirakler og overnaturlige hendelser.

LES OGSÅ: Disse Oase-talerne har skapt mest uro

Oaseledelsen må ha ment at slike impulser trengtes inn i norsk kirkeliv. Men mange tradisjonelle Oase-deltakere opplevde at det her kom inn noe fremmed og nytt som gjorde dem usikre.

Oase har likevel hele tiden hatt mer tradisjonelle forkynnere på programmet, og de mer eksotiske innslagene har – med noen unntak – ikke preget stevnene. Derfor er det mange av de som har deltatt på stevnene som ikke har kjent seg igjen i kritikken.

Det overnaturlige

Først i år møter imidlertid Oase kritikk både fra biskoper i Den norske kirke og fra tidligere Oase-ledere. Det er all grunn til å tro at det er debatten i kjølvannet av VG-TV-serien Frelst som har ført til at kritikken kommer nå. Helbredelsepredikanten Siprose Sithole som kritikken knyttes til, har vært invitert også tidligere.

[ LES FLERE SAKER I FRELST-DEBATTEN HER ]

Det er også nytt at Oase vies oppmerksomhet på Aftenpostens lederside. Redaktør Harald Stanghelles beskrivelse av Oase som et ekstatisk miljø preget av sterke virkemidler, er ikke særlig treffende. Det er derimot hans påpeking av at det overnaturlige slett ikke er på vikende front i dagens samfunn – slik Oase-ledelsen hevder.

Interessen for det overnaturlige flommer jo over i mediene og i populærkulturen. Dersom den karismatiske vekkelsen er en kristelig variant av denne interessen og fascinasjonen for det overnaturlige, er den snarere et uttrykk for tidsånden enn for en fornyet forståelse av Åndens gjerning.

Mirakeltro

Tror man på Gud, er det også naturlig å tro at mirakler kan skje. Men det er likevel stor forskjell på gudstro og mirakeltro. Er det helbredelser og overnaturlige foreteelser som er troens bevis - eller har troen et helt annet fundament?

LES OGSÅ: Kirken trenger Oase

Vi har etter hvert solid erfaring for at jag etter det overnaturlige fører til overanstrengelse, frustrasjon, skuffelser og noen ganger også til overgrep. Dersom kirken skal komme tidens interesse for det overnaturlige i møte, så må det skje ved en besinnelse på Bibelens tale om Åndens virke. Det er ikke slik at det kan settes likhetstegn mellom det åndelige og det overnaturlige.

Årets Oasestevne har talere som står for en slik jordnær forståelse av Åndens gjerning. Det hadde vært befriende om Oaseledelsen klargjorde at det er denne linjen de ønsker å stå for - og lot det få konsekvenser for hvilke forkynnere de inviterer.