Bøker

Å respondere rett på urett skjer ikke intuitivt, men er noe vi må lære

Hva med alle som har Vaniers bøker i bokhylla – hvordan responderer vi?

Vi gjenkjenner bare det vi har sett før. Inntil et fenomen har blitt adressert og kalt ved sitt rette navn, er det mest nærliggende for de fleste av oss ikke å legge merke til det. Når Harvey Weinstein ble funnet skyldig i to av fem punkter han var siktet for denne uka, anklager som satte i gang metoo, står det som en delvis seier for bevegelsen. Om reaksjonene på Jean Vaniers seksuelle misbruk av seks kvinner hadde vært like enstemmige før metoo, kan vi bare spekulere i. Men å tvile på framstillingen til den som sitter på en mektig fortellerposisjon kommer ikke intuitivt for de fleste av oss.

Love the sinner

Toril Moi skrev nylig et essay i Morgenbladet, der hun så Norge på 50-tallet gjennom bøkene til Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Hennes gjensyn med bøker som Sangen om den røde rubin og Jonas, gjør henne klar over scener hun var blind for da hun først leste dem: voldtekt og grove seksuelle krenkelser av kvinner. I samtiden vakte bøkenes pornografiske innhold sterke reaksjoner, deriblant forbud, men kvinnesynet var det ingen som festet seg ved. Problemet var direktheten i sex-scenene, ikke kvinneforakten som lå til grunn for dem.

Mois gjenlesning av de norske klassikerne, viser at å respondere rett på urett er noe vi må lære. Vi ser ting nå som vi var blinde for før, antagelig fordi vi godtok overgriperens fortelling. Det er godt å se at kirken og Tro og lys-bevegelsen responderer med tydelighet, åpenhet og grundighet i Vanier-saken. Men hva med oss, hva med alle som har Vaniers bøker i bokhylla, hvordan responderer vi? Sier vi «hate the sin, love the sinner», at bare Gud kan dømme, og forsoner oss med det?

Nye blindsoner

Det var en slik linje Vanier selv la seg på, da han ifølge rapporten fra L’Arche ble konfrontert med hans egen åndelige veileder Thomas Philippe sine overgrep tilslørt i Mariamystikk. Ifølge rapporten løy han i 2016 om at han ikke hadde kjennskap til det han i virkeligheten hadde visst om siden 1950-tallet.

Vi kan spørre oss om den lærte reaksjonen på urett skaper andre blindsoner. I frykt for å være på feil side, kan vi gjøre den skyldige til en syndebukk for mer enn det som er rimelig. I tilfellet Vanier har ikke dette vært i nærheten av å skje. Reaksjonene bærer jevnt over preg av tydelighet og edruelig nulltoleranse for veldokumenterte overgrep.

Legitimt

Da tidligere ukjente brev fra forfatteren Sylvia Plath til hennes psykiater dukket opp i 2017, skrev den danske poeten Mette Moestrup en herlig kompromissløs kommentar i Klassekampen. Brevene avslørte at Plaths ektemann, den verdenskjente poeten Ted Hughes, utsatte Plath for fysisk vold. Moestrup responderer med å hive alle Hughes-bøkene hun eier ut av bokhylla. Det er så mange andre, bedre bøker hun skal ha plass til, skriver hun.

Jeg sier ikke at det er den eneste adekvate responsen på nyheten om Vanier, men det er en legitim respons. Ja, det Vanier har skrevet er fortsatt klokt, kan fortsatt være sant. Men til og med Jesus sa: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!»

St. Olav forlag har valgt å trekke biografien om Vanier fra serien Moderne trosvitner. Selv har jeg ikke vært noen stor Vanier-leser, og kanskje vil noen mene jeg er fattigere av den grunn. For dem Vanier har hatt stor betydning for som forfatter er dette komplisert, men for meg er saken enkel: det finnes andre veier til innsiktene Vanier må ha formidlet, andre tenkere, og han kommer aldri til å få plass i bokhylla mi.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker