Å finne Gud i det religiøse

'Jeg liker alt som har med kirka å gjøre. Og jeg savner fellesskapet,' sa min kollega til meg, «men jeg kjøper ikke det med Jesus.» Han hadde vokst opp i kristelig sammenheng, men ikke funnet ut av det med noen kirke som voksen.

Gud i parentes

På en måte tror jeg at jeg skjønner nøyaktig hva han mener, selv om jeg definitivt har funnet ut av det med kirka og med aller største selvfølge definerer meg som innafor. For jeg liker også alt som har med kirka å gjøre, og har brukt mye tid på å finne ut av det med Jesus. Forskjellen mellom oss er kanskje at jeg på et tidspunkt ble lei av all søkinga og bestemte meg for å slutte å lure så fælt. Jeg satte spørsmålet om Guds eksistens i parentes, og gjorde de tingene jeg likte: Gikk i kirka, sang med, var sammen med menneskene, snakket om teologi. Jeg lever som om Gud finnes, og overlater til Gud å skape troen.

Noen ganger kan tvilen imidlertid slå meg hardt: Tror jeg på dette? For veien fra å like det kirkelige - fellesskapet, henvendelsen, musikken, ordene, ritene - til faktisk å tro at Jesus stod opp fra de døde og at det har noe med meg å gjøre, den kjennes ikke alltid like selvsagt. De fleste av oss har et visst anlegg for det religiøse, men det fører oss ikke automatisk til en kristen bekjennelse. Vi kan alle se på stjernehimmelen og undres, men ikke alle kan like enkelt se en treenig Gud avtegne seg bak Karlsvogna. Ikke alltid jeg heller.

Naturlig religiøse

Det menneskelige behovet for mening, rammer og skjønnhet gjør oss naturlig religiøse. Vi leter etter sammenhenger, også der hvor de ikke finnes. Vår hang til religiøsitet sier oss imidlertid ingenting om religionenes sannhet, verken at Gud finnes eller ikke finnes.

Men religiøsiteten sier oss heller ikke, stikk i strid med hva mange vil ha oss til å tro, at kristendom alltid må bryte med det allmennreligiøse for å være sann kristendom. Noen hevder nemlig at de ikke er religiøse, de er Jesu etterfølgere. For mens ulike religioner kan drive med menneskelig tenkning og aktivitet, er kristendommen ikke slik, den er sannheten selv, sendt oss direkte fra oven, mener de. Og selvsagt er kristendommen annerledes enn andre religioner – slik alle religioner er annerledes. De er alle unike.

Men den formen for kristendom som kun vil forholde seg til det spesifikt kristelige, er ikke rotfestet i trosbekjennelsen. For den kristne trosbekjennelse har tre – ikke én – artikkel. Den kristne gud er også en skapergud, også en gud til stede i menneskelige fellesskap. De som opplever å ha møtt Gud i Jesus, har kanskje glemt at de har vært i Guds tanke helt fra de lå i mors liv. (Det står faktisk i Bibelen.)

Dramaet

«Jeg er troende den timen messen pågår. Dessverre varer det ikke,» sa den franske forfatteren Michel Houellebecq i nylig i en Morgenblad-reportasje . Her presenterer Houllebecq et teologisk poeng han ikke nødvendigvis kjenner dybden av selv. For det er jo nettopp dette som skjer i religionsutøvelsen: Når vi deltar og kroppsliggjør troen, er den der bare. Den finnes når den settes i aktivitet. Det handler ikke om å kjøpe Jesus-pakka, men om å la seg involvere i dramaet.

Hvis Gud har skapt oss, så har Gud også nedlagt i oss vår religiøsitet. Det betyr at en kirke som bekjenner seg til den treenige Gud ikke kan la være å lese hele bredden av våre religiøse behov som teologisk signifikante. Vi kan ikke si at fordi Jesus ikke tente lys eller omga seg med kirkekunst eller lovsangsband, så kan ikke vi det heller. For vi, som er Guds skapninger, lengter etter Gud i nettopp de tingene.

Et splittet jeg

«I'm so glad I got religion,» synge-ber Aretha Franklin til sist i filmen Amazing Grace. Enda så generelt det kan virke, er det i hennes munn en dypt kristen bekjennelse.

Jeg var i mange år avventende til de mest svulstige av våre barokke salmetekster. Det kjennes så fremmed å hengi seg til det inderlige språket og den intime kjærligheten til Kristus. Men jeg har etter hvert oppdaget at det ligger dobbel bunn også i de tilsynelatende entydige salmene. «Å, måtte Jesus mitt allting kun være, jeg er dessverre så splittet og delt,» synger vi i Jesus, din søte forening å smake. Hva er dette? Jo, det er det splittede jeg-et som sliter med Jesus-pakka.

«Rekk meg tillike din kraftige hånd,» fortsetter salmen. Det store er plassert et annet sted enn inni meg. Det er et menneske som sier: Jeg trenger. Ønsket om å høre til er høyst menneskelig, så får Gud gi oss den troen vi ikke selv makter å produsere.