I palmehelgen var jeg på tur med Stefanusalliansen til Seoul. Organisasjonen arbeider for trosfrihet og hjelper mennesker som blir forfulgt, og nå skulle vi møte avhoppere fra Nord-Korea. Felles for de vi traff, var at de hadde fått hjelp av kristne i de kinesiske grensebyene, mennesker som tar en stor risiko, og etter hvert selv blitt kristne.
Vi fikk høre om enorm fattigdom, sult, fengsling, tortur og menneskesmugling. Hele 70–80 % av kvinnene som flykter, havner i sexindustri eller blir solgt til kinesiske menn. Grensen mot Sør-Korea er umulig å forsere, så fluktruten går nordover til Kina. Deretter får mange hjelp til å flykte den lange veien gjennom Kina, Laos og Thailand til Sør-Korea. Blir du tatt av kinesiske myndigheter, blir du tvangssendt tilbake til fengsel og i verste fall konsentrasjonsleir. Her overgår virkeligheten fantasien. Det var sterke historier. Men det som gjorde mest inntrykk handlet om overgangen fra total ufrihet til frihet, og hva den kristne troen kunne bety. Fordi Nord-Korea er et skrekkscenario, hvor en klar makt tar kontroll på innbyggernes tanker, blir sprengkraften i den indre friheten desto tydeligere.
Selv syns jeg noe av det rareste med Nord-Korea er at historieoverføring mellom generasjoner er helt borte.
Opium for folket
«Da skjønte jeg hva det betød at kristendom er opium for folket. Når du har fått smaken på det, vil du bare ha mer og kan ikke gi slipp.» Den lille kvinnen, på rundt 60 år – vi kan kalle henne Jong Song – fortalte om hvordan hun gradvis ble mer og mer kjent med kristendommen.
Da Jong Song vokste opp, var Kim Il-sung den eneste guden hun kjente. Hele livet var innrettet mot å underkaste seg denne første presidenten i Nord-Koreas kommunistiske diktatur. Alle familier må ha bilde av ham i stuen. Det blir jevnlig sjekket om bildet er støvfritt. Hvis de hørte noe om kristendom på skolen, så var det at misjonærer var som ulver som ville svindle folk. Kristendom var opium.
Ingen besteforeldre fortalte Jong Song om landets kristne fortid. Selv syns jeg noe av det rareste med Nord-Korea er at historieoverføring mellom generasjoner er helt borte. Men slik er det selvsagt i et diktatur hvor man angis og drepes for å avvike fra den ene sannheten. Innføringen av Kim-regimets kommunistiske diktatur på slutten av 40-tallet må ha stått for historiens mest effektive radering av hukommelse. Hvis vi vil forstå hvorfor nettopp kristendommen er hovedfienden i det brutale Nord-Korea, et tyrannisk regime uten sidestykke i dagens verden, er imidlertid den kristne forhistorien viktig.
Store vekkelser
Denne historien startet da den kristne tro kom til Korea med katolske misjonærer, under stor forfølgelse, på 17-1800-tallet. Siden kom amerikanske misjonærer og brakte med seg protestantiske kirker. På begynnelsen av 1900-tallet ble Pyongyang, hovedstaden i dagens Nord-Korea, kjent som «Østens Jerusalem». Det var store vekkelser, som i 1907, da tusener av mennesker vandret til Pyongyang for å delta i bibelstudier. I byen ble det reist hundrevis av kirker, skoler og sykehus, drevet av misjonærer fra ulike kirkesamfunn. Tretti prosent av befolkningen var kristne, og byen var et senter for spredning av kristendom i Korea. Misjonærdatteren Ruth Bell, kona til Billy Graham, gikk på presbyteriansk skole i Pyongyang. Det er sprøtt å tenke at Kim Il-sung kanskje kunne gått på samme skole, hvis ikke familien hans hadde rømt fra det Japanske koloniregimet, til Manchuria. Kim Il-Sungs mor var nemlig presbyteriansk diakonisse og faren deltok i misjonsarbeid. Mange av lederne i den antijapanske motstanden var, som Kim-familien, kristne.
Da Kim Il-sung etablerte sitt kommunistiske diktatur på slutten av 40-tallet, var de kristne en trussel, og kristendom ble systematisk utradert. Kirker ble revet og kristne ble massakrert eller brakt til taushet. Hundretusener, av dem mange kristne, flyktet sørover. I tiårene som fulgte, bygde Kim-regimet opp sin egen religion, hvor Kim Il-sung ikke bare er evig president, men gud. Forestillingene er på mange vis modellert etter kristendommen. Staten følger ti bud, som alle sentrerer rundt Kim Il-sung. Du skal ikke ha andre guder enn meg, er budskapet. Mens Kim Il-sung er Faderen, er Kim Jong-Il Sønnen. Kim Il-Sungs kone, altså Kim Jong-Ils mor, Kim Jong Suk, er landsmoder og blir som en Maria-skikkelse. Da hun fødte sin sønn, nærmest i en stall, sier myten at det viste seg en ny stjerne på himmelen.
Da Jong Song og de andre avhopperne vi møtte, begynte på skole, måtte de – som alle andre innbyggerne – ransake seg selv, bekjenne sine synder og sladre på hverandre, i ukentlige «skriftemål» for læreren. Alt dette er som vrengebilder av kristne forestillinger og ordninger vi kjenner. Forestillingen om helvete var virkeliggjort gjennom konsentrasjonsleirene som i dag huser titusener av mennesker.
Torturert i fengsel
Som ung enke med to sønner livnærte Jong Song seg ved å smugle varer over grensen til Kina. Her møtte hun en kristen menighet ledet av pastor Han Chung-Ryeol – en sørkoreaner som siden begynnelsen av 2000-tallet sto på listen over Nord-Koreas mest etterlyste. I 2016, fikk han halsarterien skåret over. Da hadde Jong Song vært fengslet og torturert i flere perioder. Hun hadde fått smaken på kristendommen, som hun sa. Prisen hun betalte for den indre friheten var enorm. Til sist, da sønnene hennes var i det nordkoreanske militærtjenesten, greide hun å rømme for godt. Senere kom sønnene etter.
Alle vi møtte, flest kvinner, viste et usedvanlig pågangsmot. Hva var de laget av, disse små kvinnene som ikke ga seg, men som karret seg ut i friheten, mot alle odds? Første gang Jong Song ble fengslet, visste hun knapt hva kristendom var. Hun hadde vært så fortvilet. Men så hadde det strålt et lys inn gjennom et vindu på veggen. Lyset falt på en graffiti hun ikke hadde lagt merke til tidligere. Der sto det: «Ikke fortvil, sett deg ned og be. Slik skal du be: Fader Vår…». Senere skrapte hun selv inn en oppmuntring til neste fange. En annen gang satt hun på venterom med 30–40 andre fanger. Hun oppfordret de andre til å be til «himmelen», og ledet an en forkledd bønn. Da foldet andre fangene hendene. Og da hun var ferdig, sa de «amen», og mange korset seg. Også de var kristne, men de visste ikke om hverandre. I Nord-Korea finnes det ingen kristne forsamlinger, men det finnes kristne individer, fikk vi høre. Mens Kim-dynastiet forsøker å styre ikke bare livene, men selve tankene til nordkoreanerne, gir kristendommen dem en indre frihet tilbake. Den kristne friheten har en sprengkraft. De kristne har en annen gud. Derfor er nettopp kristendommen hovedfienden til Kim-regimet, i dag styrt av tredje generasjon, Kim Jong-un.
Aldri hatt et valg
Song Jong søkte den friheten troen kunne gi. Men frihet kan også være vanskelig, forteller Tim Peters, amerikaneren som er bosatt i Seoul, og som siden 1996 har hjulpet rundt 3000 nordkoreanere å flykte. Han snakker om den moderne sekulære friheten. I sør møter de en frihet de aldri har opplevd før. De kommer fra en tilværelse der de aldri har tatt et valg. Alt er regissert. Noen greier aldri å tilpasse seg det kapitalistiske og materialistiske samfunnet, noen ønsker å reise tilbake. Men noen finner en kristen menighet og friheten i Kristus, slik som Song Jong og de andre vi traff, i menigheter spesielt rettet mot nordkoreanere.
Møtene med kristne nordkoreanere fikk meg til å reflektere over hvilken enorm frihet jeg selv forvalter. Ikke bare bor jeg i et fritt land hvor jeg kan tenke og mene hva jeg vil, og hvor valgmulighetene er endeløse. Jeg har også en egen frihet som troen på Kristus gir meg. Hva betyr denne friheten for meg? Skusler jeg den bort? Hvem og hva lar jeg styre mine tanker og meninger?
Eivor Oftestad er styremedlem i Stefanusalliansen
