Min største tabbe som journalist, gjorde jeg en februardag i 2014:
Jeg hadde dratt til Oslo rådhus for å dekke offentliggjøringen av hva som skulle bli Utøyas nasjonale minnested etter 22. juli. Jeg hadde selv mistet en nær venn i Regjeringskvartalet, og da jeg så vinnerutkastet, hvor svenske kunstneren Jonas Dahlgren ville kutte en odde som stikker ut i Tyrifjorden i to, tenkte jeg: Ja, det er akkurat slik det føles.
For juryen, og for oss som hadde møtt fram, framstod det som en genial plan.
Tilbake i Dagbladets redaksjonslokaler skrev jeg ut saken og meldte til ledelsen i kulturavdelingen at alle hadde vært enige om at det beste forslaget vant. En kollega foreslo å høre hva naboene syntes, men vi slo oss til ro med at her nok ikke var mer å pirke i.
Men det var det. Som mange vil huske, ble det et voldsomt spetakkel som endte med at planen ble skrinlagt. Det ble årets store kultursak.
«Det har tatt lang tid, og det er jeg lei meg for», sa statsminister Jonas Gahr Støre da et helt annet minnestedet på fergekaia endelig åpnet i juni 2022.
Det er mye med prosessen man kan være lei seg for, særlig manglende involvering av nærmiljøet. Men vi skal ikke være lei oss for at det tok tid. For en ting jeg har forstått siden den gang, er at det ikke er det umiddelbare sjokket og den altoppslukende sorgen som skal sementeres i landskapet og i bybildet, men savnet og sorgen vi i vekslende grad har lært oss å leve med.
Vi skal ikke være lei oss for at det tok tid
En følelse av hastverk
Når jeg tenker tilbake på tida etter 22. juli, husker jeg det som at det rådet en slags følelse av at vi hadde dårlig tid. Det var som om katastrofen var så stor og sorgen så dyp at det minste det offentlige kunne gjøre, var å få på plass noe ordentlig bra – og det litt brennkvikt.
Slik gikk det som kjent ikke. Og i mangel av de store offentlige minnestedene, fikk vi Nico Widerbergs steinskulpturer som en anonym riking tilbød alle de 56 kommunene som hadde mistet noen. Vi fikk metallrosene som kom fra 25 land og endte som en bukett utenfor Oslo domkirke. Og kanskje aller sterkest: Bak knust glass i Akersgata henger fortsatt papiravisa VG fra morgenen 22. juli 2011. Her kan vi blant annet lese at kronprinsene i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og Trond Giske, er uenige i om vi trenger en ny EU-debatt. Det å stå der og gjennom knust glass lese hvordan verden så ut på morgenen 22. juli 2011, gir en brutal påminnelse om hvor brutalt livet og verden kan endre seg, og hvordan den helt nære fortid brått kan bli veldig, veldig fjern.
Siden januar har tre utvalgte forslag til minnested i det nye Regjeringskvartalet stått utstilt, og 8. april skal vi (etter planen!) få svar på hvordan Regjeringskvartalets minnested (etter planen!) skal bli.
Dermed skal det settes punktum for en prosess som til tider har tatt form som en kollektiv høyttenking om hva det egentlig er vi trenger. For noen har det vært en belastning at det har tatt så lang tid. Men om vi ser tilbake på planer som har blitt lagt og senere forkastet, framstår en ting klart for meg: Vi har trengt den tida.
Å bygge minnesmerker og minnesteder er å insistere på å sementere det vi nå kjenner på, for framtidige generasjoner
Det som heldigvis ikke ble
Allerede april etter terrorangrepet anbefalte en ekspertgruppe at minnestedet etter terrorangrepet skulle ligge foran slottet, i tillegg til det allerede nevnte minnestedet ved fergekaia i Hole kommune. Den gang ble det sagt at minnestedene skulle avdukes senest 22. juli 2015.
Allerede da ideen ble lansert, var det mange som stusset på valget av slottsparken, som opplevdes lite relevant for akkurat denne tragedien. I dag er jeg glad for at planen om å kutte Sørbråten i to ikke ble noe av, selv om jeg ble bergtatt av ideen. Én ting er at det den gangen kjentes godt å se min egen sorg speilet i form av et grotesk naturinngrep. Noe annet er å leve med det i synsfeltet år etter år.
Å bygge minnesmerker og minnesteder er å insistere på å sementere det vi nå kjenner på, for framtidige generasjoner. Og selv om det som skjedde 22. juli var så grusomt at vi kunne kappet alle odder langs norskekysten i to, kan vi ikke forevige den umiddelbare sjokk- og sorgreaksjonen. Vi må ta tiden til hjelp. Og med tiden blir sorgen, forhåpentligvis, noe mer håndterbart og integrert. Så blir vi bedre rustet til å ta kloke valg om hvordan vi skal minnes det som har skjedd, i landskap og bybilde, på en måte som står seg for framtidige generasjoner.
Mens vi har diskutert hvordan et offentlig minnesmerke skal utformes, har det også blitt stadig tydeligere at et slik sted har et formål utover å det å minnes: Det må også røske litt i oss. For det absurde er at idealene vi samlet oss rundt høsten 2011 har blitt svekket de siste 15 årene, flere steder gjennom demokratiske valg.
De døde, mens vi fikk leve videre. Så tror jeg det kan bli et sted som kjennes godt å komme inn i, med det en selv bærer på
Tre gode forslag – én favoritt
Når det gjelder Regjeringskvartalet, får vi nesten våge å tro at vi nå får en plan som vil bli realisert. Jeg skulle ønske minnestedet ble lagt til den andre siden av bygget, der bomben var. Men det er tre gode forslag, jeg kan leve godt med alle tre, så det er all grunn til å tro at minnestedet i Regjeringskvartalet blir vellykket. Til slutt.
Likevel: Av de tre er forslaget til Raqs Media Collective det som gjør minst inntrykk på meg. Matias Faldbakkens forslag er et godt kunstverk, men er kanskje nettopp et kunstverk mer enn et minnested. Og kanskje mer en vegg enn et sted.
Faldbakken tar utgangspunkt i de to store stålriggene som ble brukt for å bevare og flytte Picassos store betongkunstverk, et arbeid vi i noen år kunne kikke ned på fra Vårt Lands redaksjonslokaler, fram til vi flyttet fra området for vel et år siden. Men jeg tror nok at disse riggene vil oppleves stadig mindre relevante for håndteringen av minnene etter 22. juli, etter hvert som tiden går og avstanden til bygningsarbeidene blir større. Så jeg vil heller se Faldbakkens plan realisert på annet vis, gjerne som en utsmykking i et annet offentlig rom.
Derfor håper juryen velger minnelunden som Henning Sunde, Henne Tyrmi og Rainer Stange har tegnet. Bronseskulpturene som ligner avkappede trestammer, omgitt av levende trær, framstår som en tydelig og virkningsfull metafor:
De døde, mens vi fikk leve videre.
Så tror jeg det kan bli et sted som kjennes godt å komme inn i, med det en selv bærer på.
