Kommentar

Oppgaven ingen kan påta seg selv

Jeg hadde aldri våget å løfte kalken med Jesu blod om ikke fellesskapet gjennom påkallelsen av Ånden hadde valgt og kalt meg til tjenesten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne helgen var det prestevigsler her i Bjørgvin. Hundre minutters gudstjenester spekket med musikk og bibellesninger etterfulgt av kakebord og hilsener på menighetshuset.

For menighetene er ordinasjon en sjeldenhet og en viss usikkerhet melder seg: Hva skal serveres? I hvilken rekkefølge skal talene holdes? Kvinneguiden.no gir ingen svar. Og hva feirer vi egentlig? At studenten sto på sine eksamener og endelig har fått jobb? Bør vi ikke da også lage fest når den like aktive og trofaste ungdomslederen endelig blir ferdig med sine medisinstudier? Hvorfor har vi ikke en tilsvarende markering når noen bestemmer seg for å bruke sin karriere til å bygge menighet i administrasjonen?

Ordinasjon gir en påminner om hvor viktig det er å tenke gjennom disse tingene for å ikke ende opp i profesjonskamp, misunnelse og kirkelig identitetspolitikk. Hva forsvarer å sette hele menigheten på hodet for en prestevigsel? Opphever ikke det allmenne prestedømmet gitt i dåpen skillet mellom vigslet og lek, mellom presten og folket?

Noen må synliggjøre og forvalte det allmenne prestedømmet i menighetens liv

Det finnes bare én sann prest

Slike innvendinger ville ikke være uten grunnlag i skriften og tradisjonen. I Det nye testamentet finnes det egentlig bare én sann prest. Kun én som gjør sann prestetjeneste for Gud ved både å «ofre og ofres» som det heter i Hebreerbreevet. Denne presten er vår frelser Jesus Kristus. Korset gjorde slutt på alle andre offer. Vi trenger ingen nye prester.

Vi har én prest, og dåpen er det eneste som gir oss del i hans prestetjeneste. I dåpen kaller han oss til å være «et hellig presteskap som bærer frem åndelige offer» som Peter første brev sier. Ingenting kan være viktigere for fornyelsen av menighetens gudstjenesteliv enn å minne hverandre på at vi ikke er tilskuere når vi samles rundt ordet og bordet.

Hvorfor kaller vi likevel noen av oss for vigslede prester?

I sitt vesen identisk

Den eldste beskrivelsen av liturgi for presteordinasjon vi kjenner, er fra begynnelsen av 200-tallet. I Hippolyts Den apostoliske tradisjon får vi instruksjoner for hvordan biskopen skal innsettes og deretter beskrivelser av hvordan presbyterne og diakonene skal bes for før de kan gjøre tjeneste.

Mye i teksten vil være kjent for den som er har vært til stede i en vanlig norsk prestevigsel. Bønnene legger vekt på utrustning. Ordinasjonshandlingen er ikke en bekreftelse av kompetanse, selv om kandidatens karakter vektlegges. Ordinasjonen gir i følge Hippolyt «den kraft, som er din, av din kongelige Ånd, som du ga til din elskede tjener Jesus Kristus, som han ga til sine hellige apostler».

Med en klar henvisning til den nevnte teksten i Petersbrevet kaller Hippolyt biskopen for «overprest». For noen må synliggjøre og forvalte det allmenne prestedømmet i menighetens liv. Tjenesten som prest eller biskop i kirken er i vesen identisk med alle døptes prestetjeneste, men i ordinasjonen ber vi Gud gi kraft og visdom til å lede de lokale menighetene og formidle frelsens gaver til folket.

Om vi skal ta inn over oss den tidlige kirkens forståelse av presten og dåpen må vi derfor ha to tanker i hodet på en gang: På den ene siden er presten som ansatt i en menighetsstab hverken viktigere eller høyere stilt enn kirketjeneren eller administrasjonslederen. Men det finnes en symbolsk sammenheng mellom prestens rolle og alle døptes rolle i menigheten som gjør ordinasjonen til mer enn en innsettelse eller en mottagelse av en ny medarbeider.

Den nye veien til prestetjeneste gjennom erfaringsbasert master er et tegn på at den oldkirkelige betoningen på ordinasjonen som utrustning er i ferd med å styrkes

Allmenn og særskilt

Ordinasjonen er en feiring av den allmenne prestetjenesten slik den blir synliggjort i den spesielle prestetjenesten. Prestevigsel er på den måten en fest som ligner dåp og bryllup.

I et bryllup feirer vi ikke bare de to som gifter seg, men vårt kall til å elske hverandre. I dåpen feirer vi ikke bare vårt barn, men alles dåp. På samme måte er det ikke bare presten vi markerer i vigselen, men vår fellesoppgave å gå ut og forkynne Jesu navn for alle folkeslag. I presteordinasjonen feirer vi at vi alle er prester, og at Gud nå har sendt oss en medarbeider som hver søndag skal minne oss på nettopp dette og formidle frelsens mysterier for oss.

Med de tette båndene mellom stat og kirke i vårt land har denne måten å tenke om prestevigsel ofte blitt overskygget av akademiske kriterier for og juridiske konsekvenser av ordinasjonen. Presten har gjerne blitt forstått som en fagteolog med kollas. Det er selvfølgelig fortsatt viktig med høye krav til teologisk kunnskap for den som skal lede menighetene, men den nye veien til prestetjeneste gjennom erfaringsbasert master er et tegn på at den oldkirkelige betoningen på ordinasjonen som utrustning er i ferd med å styrkes.

Kraftens kilde

En teologisk grad kan forberede til tjeneste, men den nye ordningen tydeliggjør at ansvaret for å avgjøre hvem som er egnet hviler helt og fult på kirken gjennom biskopen. Vi som utdanner prester, kan ikke garantere at studenter som bare har vært med oss i to år er klare for å virke i en menighet selv om de står på eksamen. Å sile kandidater er et tungt ansvar som gjennom den nye ordningen har blitt enda tyngre, og som bør oppta det meste av biskopens bønn og oppmerksomhet.

For dette er en oppgave ingen kan påta seg selv. Hverken teologisk utdannelse eller personlig begavelse gir noen rett til å forkynne og forvalte ord og sakrament i menigheten. Jeg hadde aldri våget å løfte kalken med Jesu dyre blod om ikke fellesskapet gjennom påkallelsen av Ånden hadde valgt og kalt meg til tjenesten.

Håndspåleggelsen i ordinasjonen skaper et før og et etter som gir grunnlag for en ny frimodighet for den som vigsles. Det er prestens oppgave å hvile og arbeide i dette, og å stole på løftet om at Gud utruster den han har kalt, også når en føler seg uinspirert og u-åndelig.

Kraftens kilde er mer enn prestens kompetanse. Tjenesten hviler i Guds ord og i den Guds nådegave presten fikk da menigheten gjennom biskopen la hendene på en synder som deg og meg.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kommentar