I dag, 6. januar feires trettende dag jul, som kalles «Kristi Åpenbaringsdag» i kirkeåret. I Den norske kirke ble dagen markert på søndag, og mange menigheter har «Hellig tre kongers fest». Tradisjonelt har åpenbaringstiden vært en tid med fokus på norsk misjon i utlandet. Men i sin bok «Svarte Kong Baltasar – De hellige tre konger: rase, religion og politikk» argumenterer Halvor Moxnes for at kirken heller bør bruke dagen til bevisstgjøring og kamp mot hverdagsrasisme. Det er et godt forslag.
En hundre år gammel julekrybbe
Utgangspunktet for boka er en sak fra kirken Ulmer Münster i Tyskland som hadde en 100 år gammel julekrybbe. Siden 1993 var krybben plassert i kirkerommet i advents- og juletiden, men i 2020 ble alt annerledes. I lys av drapet på Georg Floyd og Black Lives Matter-bevegelsen fant menighetsrådet ut at den svarte kongen var tydelig rasistisk fremstilt, og de bestemte derfor at gruppen med de hellige tre konger ikke skulle være en del av krybben julen 2020. Beslutningen skapte stor medieinteresse, diskusjon og mest av alt kritikk. En av de mest interessante diskusjonene handlet om forholdet mellom kunstnerens intensjoner og betrakterens blikk. Flere var opptatt av at julekrybbens kunstner ikke var rasist. Det kan godt hende, men «inntrykket av et verk er ikke resultatet av kunstnerens intensjoner, men skjer i møte mellom kunstverk og betrakter.», poengterer Moxnes. Ja, hva skjer når bibeltekstene møter leser? Hva skjer når julekrybba i Ulm møter folk? Jeg tror det er på tide å innrømme at de fleste av oss og våre kirkesamfunn rett og slett har lav kompetanse på rasisme. Men hva kan vi gjøre med det?
Hva skjer når julekrybba i Ulm møter folk?
Å se med nye øyne
At historieskriving ikke er objektiv, er noe de fleste av oss vet. I boka «Vi puster fortsatt» skriver Yohan Shanmugaratnam om debatten rundt statuer og minnesmerker som foregikk mange steder i verden. Han spør seg; «Hvor mange av innbyggerne i Bristol visste om Edward Colstons slavehandel alle de årene han stod på sokkel? Hvor ofte hører vi om Churchills syn på imperiets undersåtter? For noen ble bråket rundt de historiske monumentene likevel bare en anledning til igjen å vri samtalen over på noe annet enn det som hadde vært hovedtemaet da Black Lives Matter-protestene spredde seg, nemlig vår tids rasisme».
Shanmugaratnams poeng var ikke å ta til orde for fjerning av statuer, men at storsamfunnet må se seg selv og egne røtter med nye øyne. Det er en fremmedgjørende og krevende øvelse, fortsetter han. «Hvor mange gjør sånt helt frivillig? Og dette er så urettferdig. For vi gjør omtrent ikke annet enn nettopp å gå ut av oss selv. Vi ser oss selv utenfra, hver dag, hver time, hvert minutt, gjennom øyene til det storsamfunnet vi tror vi er en del av.»
Slik en mer sann og nyansert historie om mennene på sokkel ble viktig i kjølvannet av 2020, kan også julekrybben i Ulm få oss til å gjøre den jobben Shanmugaratnam skriver om; å se på samfunnets historie, forstå hvorfor rasistiske stereotypier ble så viktige for Europa og ikke minst skjønne at vi er bærere av denne historien og konsekvensene av den er fordommer. Stereotypier og rasisme som påvirker folk den dag i dag. Det er tankevekkende at mange falt for fristelsen til å bli mer provosert over hvorfor Kong Baltasar ble fjernet fra krybben enn over hvordan figuren ble fremstilt som den ble.
Hvit skjørhet
Et omdiskutert begrep i denne sammenhengen er «Hvit skjørhet». Selv mener jeg begrepet er veldig nyttig for å kunne klare å se seg selv og sin rolle som hvit i antirasistisk arbeid. Forfatter Robin DiAngelo definerer det som manglende evne til å tåle raserelatert stress. Det betyr at man ikke klarer å lytte til og ta inn over seg det som blir sagt når noen snakker om rasisme, men får et stort behov for å forsvare seg. Og da er vi ved kjernen av noe helt avgjørende. Resultatet av hvit skjørhet er nemlig at fokuset ikke er på den som er utsatt fra rasisme og deres fortellinger, men på egne reaksjoner. Og konsekvensen er ofte at den som blir mest opptatt av seg selv og egne reaksjoner når man hører om rasisme, til slutt får høre veldig lite. Det er en viktig erkjennelse for de av oss som ønsker å være en god alliert.
Vårt ansvar
Man kan spørre seg, slik Moxnes gjør, om hvorfor menighetsrådet i Ulm hadde krybben framme i nesten 20 år før de begynte å stille spørsmål. Men etter 2020 har mange av oss fått økt kompetanse. Ikke fordi vi i utgangspunktet etterspurte den, men fordi vi ble tvunget til det. Det skulle bare mangle. Vi har et ansvar for å heve vår egen kompetanse. Vi kan ikke forvente at andre skal lære oss opp og gjenta sine traumer for at vi skal skjønne hvor farlig og ødeleggende rasisme er.
I Ulm sa prost Enst-Wilhelm Gohl at evangeliet er uforenelig med rasisme. Men kanskje enda viktigere holdt han fokus på hverdagsrasismen i byen; beboere og pårørende på sykehjem som ikke ville ha melaninrike pleiere, diskriminering på bolig- og jobbmarkedet og fotballspillere med afrikansk bakgrunn som ble møtt av fansen med apebrøl. I stedet for å gå i forsvar, utfordret han på hva som kan gjøres for å bekjempe rasismen.
Det kan virke dystopisk å gå rundt i verden å se rasisme overalt. Men det er ikke det. For de av oss som blir utsatt for den, trenger gode allierte som også ser, sier ifra og tør å rette blikket mot hvorfor det er sjokkerende og ubehagelig å oppdage den. Så kanskje er en samtale rundt julekrybba i januar et bra sted å starte.
