I boken Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende skildrer den danske forfatteren Charlotte Rørth sitt møte med Jesus. En fremmed kvinne forteller henne at hun er utvalgt. Hun omgis av et lys. Frelseren trer fram for henne og taler til henne.
Det er en fortelling som gjør inntrykk, men den er også omdiskutert. Hvitt lys og hologram-Jesus. Det høres da litt mye ut? Mange vil nok si det. Men jeg tror også det er mange kristne som misunner Rørth dette møtet.
Intet tegn kommer
Det kan tidvis være utfordrende å tro på en allmektig Gud. Det er heller ikke mindre krevende å tro at hans sønn åpenbarte seg i en liten by i et lite land langt borte for 2000 år siden. Mange har lett, og bedt, etter tegn. Men intet tegn kommer. Så bades andre i et hvitt lys. Men ikke jeg. For en skuffelse.
Jeg er ingen Rørth. Rørth var ikke troende før møtet med Frelseren, der jeg er vokst opp i kirken. Jeg har heller aldri møtt et hologram av Jesus der man kan se «de hvite hårene på oversiden av tærne», som hun skriver.
Og hvis jeg hadde gjort det, så ville nok deler av vennekretsen min lurt på om jeg var blitt litt sprø. For å være tydelig: Jeg tror ikke Rørth er sprø. Jeg tror på hennes opplevelse. Det er en troverdig beretning om en opplevelse hun har hatt.
Subjektive sannheter
Det er lite rom for å fortelle om åndelige opplevelser i dagens samfunn. Mange vil se på det som vrangforestillinger. Kravet om bevis og rasjonalitet kommer fort.
Det er stort rom for å skildre subjektive følelser og tillegge dem sannhet. Mange liker å snakke om «dypere sannheter» og «narrativer». Men forteller du om en åndelig opplevelse, da vil mange riste oppgitt på hodet, eller bare stille avskrive deg.
Vi lever da i rasjonalitetens tid, må vite. Selv om vitenskapen ikke kan forklare alt – spør en fysiker – så forventer vi at enkeltmennesket skal ha en rasjonell og mekanistisk forklaring på alle sine opplevelser.
Tro og overtro
Det settes et likhetstegn mellom tro og overtro. Men det er forskjell mellom de to. Å tro er å tro på noe som kan være sant, men som hverken er bevist eller motbevist.
Overtro, derimot, er å tro på noe som er grundig motbevist, som for eksempel at det finnes en mann i rød drakt som deler ut noen milliarder gaver hver 24. desember. Eller at det finnes en kosmisk rettferdighet som automatisk gjør at slemme vil få straff og snille vil få belønning.
Allikevel setter vi likhetstegn mellom og tro og overtro, og avviser begge deler. Alt som ikke er bevist må være usant. Barbering blir til halshugging. Og da slutter rasjonaliteten å være jakten på nye og bedre svar, og ender opp som et forsvar for konsensus.
Hvordan kan jeg vite at det er et gudsnærvær? Det kan jeg selvsagt ikke vite. Jeg tror det er det det er.
Litt flaut
Det ble mange fine ord, dette. Jeg merker at det er vanskelig for meg å komme dit jeg vil. For det jeg egentlig prøver å si er at jeg synes det er litt flaut, og vanskelig, å skrive om det jeg i ærlighetens navn må kalle mine egne åndelige opplevelser. Kanskje fordi det er veldig personlig, men jeg mener også det er lite aksept for å dele denne typen erfaringer. Jeg vil ikke bli ristet på hodet av.
Men jeg kjenner ofte på et tydelig gudsnærvær. Dette skjer som regel i en kirke. Jeg føler Gud er med meg i lokalet. Eller jeg tror det er det det er.
Det er en konkret kroppslig følelse i brystet. Det er som å stå på en fjelltopp og se utover.
Det vil være feil å si at den fyller meg med glede. Men den fyller meg med takknemlighet. Takknemlighet over at verden eksisterer, uansett hvor full den er av feil. Jeg kjenner med hele meg at nådens budskap er et budskap for vår tid.
Gud forsvinner
Følelsen kommer ikke alltid. Når kirkerommet fylles med agitasjon eller underholdning, så minsker plassen til Gud, er min erfaring.
Jeg sier ikke at troen eller kirken skal være apolitisk, jeg sier bare at når pengevekslerne skal jages ut, så fylles rommet med bråk, ikke bønn.
Jon Fosse sier det best i sitt nobelforedrag, der han påpeker stillhetens plass i helheten. «Og kva høyrer ein då, om ein lyttar godt nok etter? Ein høyrer stilla. Og slik det har blitt sagt, så er det berre i stilla ein kan høyra Guds røyst».
Stille sus
Hvordan kan jeg vite at det er et gudsnærvær? Det kan jeg selvsagt ikke vite. Jeg tror det er det det er.
I mine yngre år tenkte jeg på denne bestemte følelsen jeg fikk som et slags pustebesvær. Det kan jo hende. Allergisk mot orgel eller benkerader. Hvem vet? Da var det også en mer trykkende følelse. I voksen alder, etter å ha fått barn, er det annerledes.
Men det tok mange år før jeg begynte å tenke på det som et nærvær av Gud. For det gjør jeg nå.
Det er mange som så gjerne skulle hatt et tegn. Men åpenbaringen må ikke være en tordnende røst, et hvitt lys eller en brennende busk. Holder det ikke med en liten udefinerbar følelse? Kanskje det kommer som et lite hint? Som alle de andre hintene vi får i livet vårt, som vi kanskje eller kanskje ikke helt får med oss. For Elia var Gud en stille susing mens han ventet på Gud i storm, jordskjelv og ild.
Nostalgi
Kanskje er det bare en psykologisk reaksjon. Ren nostalgi. En lengsel tilbake til en trygg og god barndom som aldri kommer igjen. Men nostalgien er jo også en lengsel tilbake til selve utgangspunktet, opprinnelsen. Tilbake til paradis eller Guds skaperhånd. Slik kan hjemlengselen også leses.
Kanskje det bare er kroppen som reagerer på at jeg er i et rom der livets mange krav ikke er så synlige.
Kanskje det er litt av alt? Flere ting kan være sant på en gang.
Det er jo det som er så fascinerende med religion. Det er umulig å skaffe bevis for at egen fasit stemmer. Det er derfor det heter å tro. For vi vet ikke.
Men i kirkerommet, i stillheten, så vet kroppen min at dette er sant.
Godt nytt år.
