Tirsdag 3. desember var jeg til stede i Stortinget under de første timene av debatten som førte til vedtaket om ny abortlov. Jeg har sett opptak fra stortingsdebatter før, men jeg har aldri vært til stede i salen. Det var interessant. Jeg ventet ikke en reell debatt, og det fikk jeg heller ikke.
Orkestrert samtale
Det som gikk for seg fra talerstolene var nemlig en orkestrert samtale med ferdigskrevet manus. Og jeg klager ikke. Jeg er glad for at argumentene i abort-debatten fremføres i det offentlige Norges viktigste rom. Men hvis det man ønsker er å komme dypt inn i en etisk og politisk problemstilling, er vedtaksdagen for en ny lov i Stortinget ikke rett tid og sted.
For i løpet av den tida jeg var i salen, lurte ingen av talerne på hva som var rett eller prøvde fram et argument. Det virket som alle hadde bestemt seg på forhånd. Det er forståelig, men det gjør samtalen endimensjonal. Enten er man for og argumenterer hardt for det, eller så er man mot og bruker all retorisk kraft på å legitimere det.
Ubegrenset selvbestemmelse er ikke bra i seg selv, men trenger en etisk kalibrering
Hvor var samfunnsperspektivet?
I Stortinget bestemmes hva slags samfunn vi skal ha. Eller: Det finnes i Norge ikke noe annet enkeltrom der det tas viktigere avgjørelser om samfunnet. Likevel var nettopp samfunnet ikke viktig i den delen av debatten jeg overvar. I sentrum sto individet. Det handlet om den gravide kvinnen, hennes kropp og selvbestemmelse, og noen ganger om et annet individ, som alle var nøye med å kalle et foster.
Marian Hussein fra SV reiste spørsmål knyttet til klasse, økonomi, geografi og likestilling. Irene Ojala fra Pasientfokus snakket om hvordan samfunnet tar vare på mennesker som er annerledes. Men ellers hørte jeg en taus avskriving av samfunn og fellesskap, og det fra hele det politiske spekteret.
Bård Hoksrud fra Frp var den første mannen som holdt innlegg. Han tematiserte samfunnssporet indirekte selv, da han sa at han håper at også menn skal få mene noe i debatten. Selv om det strider mot den liberalismen Frp smykker seg med når det passer dem, peker han på det ekstremt viktige poenget at alle politiske avgjørelser angår hele samfunnet, og ikke bare de direkte berørte partene.
Hvordan blir etikk til?
Det liberaliseringsfløyen gjør, er å individualisere et samfunnsanliggende. Det er nemlig ikke slik at abort er en privatsak mellom en kvinne, livet i magen og eventuelt en lege. Abort er ikke bare privat, men også politisk, fordi abortloven regulerer tilgangen til abort. Men ikke bare det: Loven skaper for en stor del samfunnsmoralen.
Flere representanter påpekte at de fleste kvinner i Norge tar abort før uke 12. Og det beviser egentlig hele poenget, for dersom den femti år gamle abortloven hadde satt uke 11 eller 13 som grense, hadde de fleste aborter i Norge foregått før henholdsvis uke 11 eller 13. Loven er etisk førende.
Etikk er ikke noe som oppstår i isolasjon inni hver enkelt, det skjer som en dialog mellom mange ulike stemmer. Holdningene til abort endrer seg i takt med at lovgivningen endrer seg. Det de fleste i min besteforeldregenerasjon så som et forferdelig trist inngrep til bruk i nødsfall, sees i dag som en individuell rettighet som kan utvides og utvides.
Liberaliseringstilhengerne sa om og om igjen at også de, ikke bare de restriktive, har moral og at lovgiverne må ha tillit til kvinners dømmekraft. Men med det sier de også at samfunnet ikke har noe å melde. De legger et slør over det faktum at moralske vurderinger alltid skjer i en kultur, i et samfunn og under en lov, og i samtale med alle disse instansene og flere til. Ja, de overlater den enkelte kvinne til seg selv.
Abortrettighetene utvides av de samme vegetarianerne som vil verne fjorder, sommerfugler og myrer. Det er et paradoks
Mer selvbestemmelse?
Det er et underliggende premiss i denne debatten at selvbestemmelse er bra og statlig styring er dårlig. Men det er ingen selvfølge, og det bør spesielt venstresida kunne se. Det er ikke slik at jo mer selvbestemmelse vi har i samfunnet, desto bedre er det. Noe som er bra i noen mengder kan være dårlig i andre mengder.
Å ville gjøre det frivillig hvor mye man skal betale i skatt med henvisning til individets etiske autonomi eller kvinners selvbestemmelse, er et ugyldig argument. Ingen foreslår å la kvinner ta abort til uke 40. Hvorfor? Fordi ubegrenset selvbestemmelse ikke er bra i seg selv, men trenger en etisk kalibrering. Hvem skal stå for den? Samfunnet. At vi i det hele tatt har en abortlov, sier noe om at også kvinners etiske kompetanse har grenser.
Seher Aydar fra Rødt tok til orde for å gå enda et skritt videre, fjerne nemndene helt og tillate selvbestemt abort til uke 22. Marian Hussein pekte på at abortrettigheter er truet internasjonalt, med henvisning til Polen og USA. Den bekymringen er reell. Men er det lurt å beskytte en rettighet mot innskrenking ved å utvide den? Ville den nye loven fått større flertall hvis den hadde foreslått uke 22 som ny grense? Garantert ikke.
Et reelt etisk dilemma
Alle parter påberoper seg etikken. Men det virker ikke som det politiske spillet gjør det mulig for stortingsrepresentantene å gi noen reell anerkjennelse av den dype kompleksiteten i saken. De sier at dette er «et vanskelig spørsmål» og at «mye følelser er involvert». Mens jeg var i stortingssalen var det bare to perspektiver å velge mellom: Enten skal kvinner bestemme alt selv med minst mulig samfunnsinnblanding, eller så inntreffer fullt menneskeverd ved befruktning.
Samtidig tilkjennes større og større deler av biosfæren verdi. Og også mållaust liv får mening. En elv i New Zealand har fått rettslig subjektstatus på linje med mennesker. Vi synes hvalfangst er grusomt og NRK lager dokumentarer om at norske griser som avles til slakt har for dårlige levekår. Samtidig utvides abortrettighetene, stemt fram av de samme vegetarianerne som vil verne fjorder, sommerfugler og myrer. Å påpeke dette får meg til å føle meg som mørkemann, men det er og blir et paradoks, uansett hvilken uke man måtte stemme for.
Ser ikke politikerne dette? Joda. De røper de seg, alle sammen. For de passer seg for å aldri kalle livet i magen for barn, selv om vi i enhver annen situasjon enn når vi snakker om abort snakker om å ha barn i magen, å skulle få barn, bære fram et barn. Hvorfor denne språklige disiplinen? Fordi det gjør vondt å sette ordene barn og abort eller barn og avbrudd eller livsavslutning i nærheten av hverandre. Med andre ord: Dette er et etisk dilemma, og alle vet det, sånn når de ikke står på en talerstol.
Endret 04.12.24 kl 09.54: Noen små språklige endringer og presiseringer
