Det er vanskelig å få jobb dersom det går fram av søknaden at man er kristen. Det kan et forskningsprosjekt fra Universitetet i Oslo fortelle. Vi får tro prestestillinger og desslike er unntatt, men det er altså slik at i Norge faller sjansen for å bli kalt inn på intervju med over 17 prosent dersom man er åpen om troen i søknaden.
For all del – muslimene har det verre enn kristne. Å ha et navn som klinger av islam eller en cv full av verv i moskeen gir deg klart dårligere kort på hånda enn å hete Ruben Levi Gabrielsen, er disippeltrent, har gått på Ansgar og vært både ungdomsleder og eldste.
Å si at folk i Norge har fordommer mot kristne, er som å si at folk i Norge har fordommer mot menn
Ikke overrasket
Jeg er ikke overrasket. Dette har kristne alltid visst, i alle fall vi som lever i relativt sekulære omgivelser. Vi har lært å pakke inn vår kristendom når vi skjønner at det er strategisk, eventuelt vente litt med å slippe katekismen ut av sekken. Selvsagt uten å lyve eller svikte Jesus på et dypere plan. Men litt demping, litt tillemping, det må være mulig, spesielt når det kanskje kan tjene evangeliet på sikt. Hvem vet.
For det at kristne ikke er foretrukne arbeidstakere, er ikke et isolert fenomen. Jeg er sikker på at det gjelder på flere felter, og at en undersøkelse ville avdekket at det store flertallet folk ikke vil ha kristen kjæreste, nabo, kollega, fotballtrener eller svigerdatter. Unntaket er kanskje kasserere eller sjåfører. De kan godt være kristne.
Jeg går selv rundt med et kristenstempel i panna. For med én gang jeg sier hvor jeg jobber eller hva slags utdanning jeg har, har folk en mening om hvem jeg er. De deler den sjelden direkte, men jeg ser det i blikket deres. Det pipler fram utover i samtalen. Folk sier for eksempel ofte unnskyld til meg når de banner – som om jeg ikke har vokst opp i Oslo i vår felles nåtid og er så sart at jeg må skånes for grovt snakk.
Mange går ut fra at jeg er alvorlig, trangsynt og opptatt av smale ting. Det stemmer for så vidt ganske godt, men jeg tror ikke det har noe særlig med min kristendom å gjøre. Jeg føler meg på ingen måte diskriminert, men jeg føler meg plassert. Jeg begynner i en imagemessig oppoverbakke i de fleste samtaler jeg havner i. Jeg må bevise meg, fordi folk rett og slett har fordommer mot kristne.
Også jeg synes kristne er rare, opptatt av kjedelige ting og oppfører seg mer hyggelig enn de egentlig er
Egne fordommer
Men vent nå litt. Ikke langt under halvparten av alle nordmenn regner seg som kristne. Å si at folk i Norge har fordommer mot kristne, er som å si at folk i Norge har fordommer mot menn. Er ikke menn folk og står dermed på begge sider av fordommene? Og kan man egentlig ha fordommer mot en gruppe som utgjør en så stor andel av samfunnet?
Svaret er ja. Ja, klart det. Jeg har nemlig selv fordommer mot kristne. Hadde jeg møtt nevnte Ruben Levi i en bursdag, og han attpåtil hadde en alkoholfri cola i hånda, hadde jo også jeg plassert ham et sted. Og det stedet er ikke fordelaktig. For også jeg synes kristne er rare, er opptatt av kjedelige ting og oppfører seg mer hyggelig enn de egentlig er. Jeg mistenker at de bruker all sin tid på menighet, antakelig bare er på fest for å misjonere, er fattigmannstrendy og gir barna sine sære bibelske navn.
Jeg har fordommer mot kristne, slik menn kan ha fordommer mot menn: Vi ser på den mest outrerte varianten av oss selv og tar avstand fra den. Slik er ikke vi, og de som er slik liker vi ikke. De ødelegger dessuten for resten av oss med sin framtreden og atferd.
Fortellinga om kristne som utgruppe handler antakelig mer om de frikirkelige enn om sånne som meg
Drømmearbeidere
For fortellinga om kristne som utgruppe handler antakelig mer om de frikirkelige enn om sånne som meg. De som sliter med å få jobb, er de som kaller seg frelst, går rundt og gløder av Den hellige ånd og er åpne om at de liker å holde henda i været. Jeg kan ta feil, men jeg tror livet er lettere for kristne som drikker alkohol, går med aldersadekvate klær og bruker livet sitt på mer enn lovsang og menighetens lydanlegg. Jeg har det med andre ord lettere enn pinsevennene.
Og det er egentlig veldig rart. For pinsevenner bør være veldig populære på arbeidsplassen. De er opplært til å være positive lagspillere, lydhøre for lederskap. De har erfaring med frivillig arbeid, strever etter å oppføre seg ordentlig, har ordnede familieforhold, kommer aldri bakfulle på jobb og kommer antakelig ikke til å drive underslag eller seksuell trakassering. De er jo drømmearbeidere!
Dette er utvilsomt sant. Antakelig handler motbakken i arbeidslivet ikke om atferd eller kvalifikasjoner, men om at folk har en tendens til å ansette mennesker som ligner på dem selv. Fellesskapet på arbeidsplassen har antakelig godt av diversitet, like fullt viser undersøkelse etter undersøkelse at nyansatte er kloner av veteranene på stedet. Mangfold er en fin verdi i teorien, men i praksis vinner flokkmentalitet og antakelsen om at likhet skaper identifikasjon. At de frikirkelige må sende flere søknader enn andre, handler mer om at de er en minoritet enn at de har dårlig rykte.
Vinden snur
Men jeg tror faktisk vi er i ferd med å se en endring. Jeg tror ikke denne tendensen vil være like tydelig om ti eller tjue år. For kristendommen er ikke lenger noen maktfaktor i landet. Prester er ikke lenger ute etter å undertrykke folk. Kirka er blitt et åpent sted, og folk vet det. Til og med på tv har presten i det siste vært et normalt, sympatisk menneske. Det er lenge siden Bjørn Sundquist gestaltet en dobbelmoralsk pitetistisk tyrann i annenhver norske film. Nyateistene har ikke lenger noe grep om offentligheten eller ungdommen, snarere har Jordan Peterson en skare nykonservative nesten-kristne disipler verden om. Opinionen er i ferd med å snu.
Den svenske komikeren Ola Söderholm fortalte om denne utviklingen i en podkast tidligere i år: «Før tenkte man: ‘Denne personen er religiøs, og det er det samme som å være mentalt tilbakestående. Nå for tida tenker folk: Denne personen er religiøs, og det er det samme som å forstå poesi.’» Som barn og ungdom tenkte han at kristne var idioter, nå er det mer sånn at de har en kompetanse eller en følsomhet.
Jeg tror han har rett. Kristne er ofte dobbelt kompetente, både i yrket sitt og i alt det de har lært gjennom å engasjere seg i kirkeliv. Og hvem vil vel ikke ansette dobbeltkompetente folk?
