Debatten om Olavsfest har rullet de siste ukene. Etter at jeg skrev kommentaren «Olavsfest tappet for olavsarv», har jeg fått en bølge av meldinger og tilbakemeldinger fra mange og ulike deler av Kristen-Norge. De fleste av dem uttrykker skuffelse over Olavsfests utvikling, noen er sinte. Mange opplevde at en verdifull og unik festival med fokus på tro og verdier er tatt fra dem, og gjort om til noe helt annet. Flere peker på at trostema og Gud er klinisk renset bort fra festivalens store Vestfrontmøte. Musikere er ikke lenger valgt ut fordi de har en tilknytning til tro. Mange opplever rett og slett at Olavsfest sitt hovedprogram er rykket opp med rota.
Riktignok har kirken et eget sideprogram under festivalen. Olavsfest har hatt med sitt omfattende hovedprogram både utfordret kirken og vært en festival i skjæringsfeltet mellom kirke og samfunn. Det har mange satt pris på. Nå opplever de at trosperspektivet er borte. Olavfest har vært en unik festival. Ikke bare i Norge, men også i Norden.
Mer ensretting, mindre mangfold
Det tok ikke lang tid før direktør Steinar Larsen og styreleder Arild Kalkvik i Olavfest svarte med en egen kronikk i Vårt Land, under tittelen «Olavsfest – mer enn du tror». Her skriver de at endringene i festivalen «bare gir muligheter og ingen begrensninger». De mener utviklingen jeg kritiserer, kun er «en oppside» for alle «som ønsker å være med på denne reisen.»
Kronikken viser med all tydelighet at de to ikke tar på alvor innvendingene mot festivalens nye retning. Enten forstår ikke Larsen og Kalkvik hva de er i ferd med å gjøre, eller så er svaret deres dypt arrogant. Å fjerne trosinnhold fra en festival som har utgangspunkt i olavsarven fører ikke til «mer mangfold», slik de to skriver. Tvert imot fører en slik dreining til mindre mangfold. For Olavsfest, slik det var i sommer, fjerner et mangfold fra norsk festivalflora. Olavsfest framstår nå likere alle de andre sommerfestivalene du kan besøke over det ganske land. Noen vil kalle det ensretting.
Religionens og kristendommen betydning i dagens verden gjør at Olavsfest kunne hatt en særlig viktig og relevant rolle.
En bølge av reaksjoner
Reaksjonene på Olavsfest til Vårt Land kommer fra mange hold. Blant de som har skrevet, er preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit og biskop i Nidaos Herborg Finnset. De skriver blant annet at om lag 4500 mennesker deltok på kirkens egne arrangementer under Olavsfest. I løpet av de siste to årene har oppslutningen for programpostene i Kirkehagen nesten tredoblet seg, fordi folk ønsker et slikt programinnhold. I sin kronikk skriver Bjørn Are Davidsen at begrepet olavsarv rommer langt mer enn det festivalledelsen gir uttrykk for. Norske kirkeakademier ved generalsekretær Kristin Gunleiksrud Raaum og Odd Anders With fra Kirkeakademiene i Trondheim, skriver at Olavsfest ikke må kutte båndene mellom kirke og kultur. Biskop emeritus Andreas Aarflot skriver om en festivalvisjon som har bleknet. Sverre Olsen, som er pensjonist og tidligere aktiv i St. Olav kirkeakademi, mener det er et faktum at Olavsfest framstår som radikalt endret.
Men storparten av reaksjonene som er kommet inn til Vårt Land er ikke kronikker. Det er direkte henvendelser fra folk som ønsker å si sin mening om festivalen. Her er noen smakebiter fra et knippe av innsenderne: «Din kommentar ang. Olavsfest treffer blink», «Du setter ord på det mange har opplevd med utviklingen av disse festdagene. Det gjelder også meg som gammel Trondhjemmer uten behov for en snevrere byfestival og ‘trøndersk rølp’», «En trist og vemodig tendens. Hele stemningen rundt olsok var endret i år», «Riktignok var det noen flotte konserter i Nidarosdomen, men … Jeg er ikke fristet til å dra på Olavsfest igjen sånn som det er nå», «direktør Steinar Larsen og hans støttespillere har fra flere hold møtt motbør for sin linje, men det virker å prelle av. Det gjør ikke inntrykk på dem i det hele tatt», «Vi i kirken har dermed mistet navnet Olavsfest og festivalstøtten (...) Hvis kirken har noen form for makt igjen, bør den brukes umiddelbart – med juridisk hjelp».
Formålsparagraf og verdier kastet på båten
Slik jeg skrev i forrige kommentar, er ikke lenger festivalens formålsparagraf synlig på Olavsfests hjemmesider. Den lyder slik: «Olavsfestdagene i Trondheim skal være en arena for refleksjon i skjæringspunktet mellom tro og samfunn, nært knyttet til Nidarosdomen som et nasjonalt kirkelig og kulturelt kraftsentrum, forankret i den tusenårige olsoktradisjonen.»
Men ikke nok med det, dagens ledelse har tilsynelatende også kvittet seg med festivalens tre verdier, som tidligere kunne leses på festivalens hjemmesider: tro, håp og rettferdighet.
Samtidig som både formålsparagraf og verdier er fjernet, skriver direktør og styreleder at Norge er et «vesentlig mer mangfoldig samfunn enn vi hadde da Olavsfest ble startet. Statskirken er avskaffet, og trosdimensjonen er mye mer fargerik. Olavsfest skal være relevant i samtiden. Dette stiller krav til oss som en festival med et helt unikt samfunnsoppdrag.»
Akkurat de linjene var godt skrevet av direktør og styreleder. De aller fleste troende mennesker i dagens Norge kan tilslutte seg en slik beskrivelse. For selvsagt bør og skal en festival som Olavsfest stadig være i utvikling. Norge er blitt et langt mer mangfoldig land både innenfor kristendommen selv og med oppblomstringen av andre religioner. Dette betyr at Olavsfest har en fantastisk mulighet til å skape et mangfoldig og spennende program. Særlig fordi vi lever i en tid der troen som kraft betyr mer i verden enn på lenge. For eksempel vet vi alle at mange av dagens store og voldelige konflikter har en religiøs dimensjon.
Relevans i samtiden
Dette gjør Olavsfest viktigere og mer aktuell enn tidligere. Religionens og kristendommens betydning i dagens verden gjør at Olavsfest kunne hatt en særlig viktig og relevant rolle. Men dagens festivalledelse greier ikke å se dette som mulighet eller som et viktig oppdrag. I stedet tømmer de festivalens hovedprogram for tro og religiøst innhold og skyver trosperspektivet inn i et sidearrangement for kirkeinteresserte. Kirken selv har hatt gode program med viktige tema om tro og kirke. Men selvsagt er ikke kirken i den rollen at de kan utfordre seg selv, slik Olavsfest hadde en tradisjon for å gjøre. Dessuten er det vanskelig for Den norske kirke å representere den religiøse bredden i Norge. Dermed går noe viktig tapt ved den nye strategien for Olavsfest.
Når en direktør for en festival med et så unikt utgangspunkt, ikke makter å se de mange og viktige mulighetene i tema rundt tro, men heller forflater og tapper festivalen for sitt unike utgangspunkt, er det på tide å stille spørsmålet: Er Steinar Larsen rett mann til å forvalte denne unike festivalen.
Skal han være det må han starte med å lytte.
