Når presten sier «la oss bekjenne vår hellige tro», hører jeg en invitasjon til å bli en del av noe som er langt større enn meg. Jeg hører ikke en oppfordring om å stå til regnskap for hvor mye tro jeg har.
Enten det er den apostoliske eller den nikenske bekjennelsen vi sammen resiterer, så er dette ord som er felles for hele den kristne kirken, i alle dens teologiske varianter. På dette grunnlaget har ulike tradisjoner utviklet seg. Men ingen av oss eier denne bekjennelsen, og ingen av oss har myndighet til å forandre eller avskaffe den. Vi kan bare velge om vi vil høre til i den.
Kirkefedrene forsto bekjennelsen som en tilbedelse av det vi ikke kan forstå, og ikke en erklæring om det vi har forstått og har grepet
Det forstanden ikke griper
Hvem var Jesus? Hvordan skal vi forstå det han sa og gjorde og hvordan kan vi forklare det vi opplever Den hellige ånd gjør i vårt liv? Hvordan skal vi forstå Gud i lys av dette? Dette var spørsmålene som de som ble Jesu etterfølgere måtte stille seg helt fra første stund. Med bruk av all sin skarpsindighet og den innsikt de fikk fra jødiske skrifter og gresk filosofi, prøvde de såkalte kirkefedrene å formulere svar på dette så presist som mulig.
Samtidig var de fullstendig klar over at de forsøkte å utforske det som forstanden aldri kan gripe fullt ut: Guds mysterium. De forsto bekjennelsen som en tilbedelse av det vi ikke kan forstå, og ikke en erklæring om det vi har forstått og har grepet.
For meg føles det naturlig å løfte hendene under trosbekjennelsen. Jeg opplever den som en lovprisning av en Gud jeg slett ikke har forstått, men som jeg likevel har tillit til.
En tilbedelse
For meg føles det naturlig å løfte hendene under trosbekjennelsen. Jeg opplever den som en lovprisning av en Gud jeg slett ikke har forstått, men som jeg likevel har tillit til. Samtidig slutter jeg meg til den store forsamlingen av de som gjennom alle tider og alle steder har bekjent denne troen. Dette er kirkens tro, uavhengig av hvor mye jeg for øyeblikket kan innestå for den.
Derfor virket den diskusjonen som oppsto tidligere i sommer, ut fra spørsmålet om kirken tror på trosbekjennelsen, på meg som ganske absurd. Uten trosbekjennelsen er det ingen kristen kirke.
Jeg forstår i og for seg anliggendet til biskopen som ikke vil stille krav til menneskers tro. Så betrakter jeg heller ikke bekjennelsen som en målestokk som kan brukes til å avgjøre om vi har en tro som holder mål. Om jeg for eksempel synes jomfrufødsel eller oppstandelse fra de døde er vanskelig å forholde meg til eller noe jeg intellektuelt ikke kan akseptere, er det ikke det som avgjør min tilhørighet til Kristus.
Et mangfoldig hjem
Men kirkens tro er den samme uansett min tro eller tvil på den. Og den er den samme uansett hva prester og biskoper skulle tro på eller tvile på. For meg er bekjennelsen et hus som står der og som jeg kan gå inn i og høre til i, et hjem som står der og tar imot meg.
Den er også et hjem som gir vidt rom for mange meninger. Trosbekjennelsen sier ingenting om kirkesyn eller embetsteologi. Den sier ikke noe om hvordan vi skal forstå dåp og nattverd. Den sier ikke noe om pavens rolle eller kvinnelige prester.
Vi bekjenner at Kristus steg ned fra himmelen for vår frelse. Men bekjennelsen tar ikke stilling til hvilken forsoningslære som er mest treffende.
Vi bekjenner at han skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, men nevner ikke helvete og evig pine.
Og bekjennelsen sier ikke noe om ekteskap eller seksualitet.
Det er et vidt rom for mangfold innen bekjennelsens rammer.
Et ord som skiller
De siste ukene har søkelyset blitt rettet mot det ene punktet hvor vi likevel ikke bekjenner det samme i all verdens kirker. Noen hundre år etter at bekjennelsens ordlyd var blitt ferdig formulert, ble det i de vestlige kirkene lagt til det greske ordet filioque – norsk «og (fra) Sønnen». De ortodokse kirkene har holdt fast ved den opprinnelige ordlyden og avviser tillegget.
Som kjent dreier dette seg om hvorvidt Ånden utgår bare fra Faderen eller også fra Sønnen. Det er slett ikke noe trivielt spørsmål, for det går på hvordan vi forstår selve guddommens natur – treenigheten. Mitt inntrykk er at det også har betydning for kirkens praksis. De som mener Ånden utgår fra Sønnen tenderer mot å legge mer vekt på ordet og intellektet, mens de som gir Ånden en mer selvstendig stilling, tenderer mer mot opplevelse og innlevelse.
Bekjennelsen er et forsøk på å si det som ikke lar seg formulere i ord
To versjoner
Dette er kanskje et fruktbart mangfold, i alle fall så lenge vi er villige til å lære av hverandre. Men det er likevel et tankekors at det som skal være kirkens felles tro ikke er helt likt formulert i alle kirker.
Samtidig reiser det spørsmålet om noen i det hele tatt har fullmakt til å redigere i bekjennelsen. Men siden det finnes to versjoner, er det i alle fall mulig å velge hvilken man vil velge å tilhøre og si frem.
Bekjennelsen er et forsøk på å si det som ikke lar seg formulere i ord. Den inviterer oss til undring og til tilbedelse. Derfor er trosbekjennelsen for meg et av høydepunktene i en gudstjeneste.
