Jeg har vært fast giver til Kirkens Bymisjon i mange år. I to runder har jeg sittet i representantskapet, og jeg har også vært vara i styret. Det er en organisasjon som står mitt hjerte nær og jeg gleder meg stadig over den. Da jeg leste forslaget om at kristne organisasjoner, blant dem Kirkens Bymisjon, skulle ansette progressive muslimske religiøse ledere, kvapp jeg til.
Jeg er for progressive muslimske ledere, og jeg er for Kirkens Bymisjon, så hvorfor føles det likevel feil å kombinere de to?
Nå i etterkant har vi fått vite at det Kirkens Bymisjon faktisk utforsker, sammen med andre aktører, er hvordan de med sin kompetanse kan hjelpe en muslimsk organisasjon til å ansette en religiøs leder. I tillegg virker det som de kan huse vedkommende og vedkommendes arbeid. Det dreier seg altså ikke om å faktisk ansette noen.
Når jeg gir til Bymisjonen, gjør jeg det ikke bare på grunn av deres arbeid, men også motivasjonen deres
Snille folk i byen
Når jeg gir til Bymisjonen, gjør jeg det ikke bare på grunn av deres gode gjerninger, men også motivasjonen deres for å handle. Diakonien har nemlig sin rot i kristendommen. Den er motivert av Guds skapergjerning og Jesu ord. Å gjøre godt for sin neste er dermed et kristent og kirkelig kall.
Fordi det er den neste som står i fokus, kan imidlertid folk som ikke deler denne kristne motivasjonen gjerne være med på arbeidet, slik det allerede skjer i Bymisjonen. Men det endrer ikke diakoniens overbygning: At den neste faktisk står i sentrum har fortsatt en kristelig begrunnelse.
Og med det er det ikke bare slik at diakonien kommer fra kristendommen, men den peker også mot kristendommen. Den er forkynnende. Den er ikke bare født ut av kirka, men er del av den og inkluderer inn i den. Derfor er ordet «by» omkranset av teologiske begreper i navnet «Kirkens Bymisjon»: Organisasjonen er kirkas, det er dens åndelige utspring. Og den driver faktisk misjon, fordi det automatisk skjer når man handler på Jesu ord. Stiftelsen heter ikke «snille folk i byen gjør snille ting». Den heter «Gud ber kirka bry seg om andre mennesker, og ved å gjøre det vitner kirka om hvem Gud er», eller oppsummert: Kirkens Bymisjon.
En kristen organisasjon kan ikke fremme en annen religion uten å forandres
Ikke lenger diakoni
Jeg mener altså at Kirkens Bymisjon er misjonerende, selv om jeg ikke tror det er et ord organisasjonen i særlig grad bruker om seg selv. Slett ikke påtrengende, aldri ubedt, bare innimellom med ord, men for meg og mange andre er Bymisjonen et vitne om hvem Jesus er.
Det kristne er altså sentralt og umistelig som motivator og som det handlingene vitner om. Derfor ansetter Bymisjonen prester, derfor har de gudstjenester, liturgier og kirkerom: Alt dette bidrar til å fortolke og forankre de gode gjerningene som nettopp diakoni og kristendom.
Kan man så bytte ut denne rammen, dette budskapet? Kan det erstattes eller suppleres av andre fortellinger om Gud, andre praksiser, annen teologi, andre tradisjoner og annet lederskap? Jeg mener svaret helt åpenbart er nei. En kristen organisasjon kan ikke fremme en annen religion uten å forandres. Hvis hva diakonien peker på byttes ut, er det ikke lenger diakoni. Da er det omsorgstjeneste, og den har ikke noe omforent å fortelle om.
Når jeg er uenig i deres grunnleggende antakelser om verden, kan jeg heller ikke mene noe om detaljene
Ikke min kamp
Unner jeg så ikke muslimske kvinner og skeive en religiøs sammenheng der de står helt på linje med streite menn? Det gjør jeg. Det håper jeg de får. På samme måte som jeg støtter mange andre gode saker i samfunnet, støtter jeg også dette. Jeg støtter også bedre velferd i USA og mindre partnervold i Russland.
Men ingenting av dette er mine kamper. Hvorfor? Fordi jeg ikke er berettiget. Jeg må gjerne ytre meg, men jeg er innbygger i et annet land. På samme måte som et Høyre-medlem ikke har noe hun skulle sagt om hva som skal stå i SVs partiprogram, må jeg holde meg unna andre religioners interne forhold. Det handler om respekt for dem, men ikke minst handler det om at jeg ikke deler det idémessige grunnlaget for å mene noe. Når jeg er uenig i deres grunnleggende antakelser om verden, kan jeg heller ikke mene noe om detaljene som utledes fra grunnlaget. Da må vi heller akseptere at vi står hvert vårt sted og forene krefter på andre måter.
Greina og treet
Det er her min måte å tenke på bryter mest mot forslaget: Når kristne skal tenke etisk, skjer det ikke i et vakuum. Det skjer på teologiske premisser, og må derfor argumenteres fram teologisk. En del har ikke forstått dette. De tror at ord som likestilling og menneskerettigheter, eller for den del anti-woke, har en selvstendig argumentativ status. Det har de ikke. De må henge sammen med teologisk tenkning for å ha teologisk tyngde, og bare når de gjør det, kan de brukes som argumenter for troende.
Dette er også årsaken til at nesten enhver som skifter mening om homofili sier at de måtte lese bibeltekstene på nytt. Det går ikke an å hoppe rett til en etisk konklusjon, og i alle fall ikke om man vil overbevise med-kristne. Man må rotfeste etikken i det som er normativt for kristne.
Jeg mener ikke med dette at etikken er rent teoretisk, den skal selvsagt formes og informeres av menneskene den skal tjene. Men den kan ikke sage seg selv av fra treet den sitter fast i. Å pode den etiske praksisen inn på andre trær, vil dermed ikke bare være en endring av det teologiske grunnlaget, men også av etikken.
Tro, ikke handlinger
Å være kristen betyr å ikke være muslim. Det er ikke lov å være medlem av to trossamfunn samtidig. Men viktigere: Jesus kan ikke både være Guds sønn og ikke Guds sønn. For en del av oss er dette ikke bare to synspunkter, men avgjørende for vår tro og vårt engasjement. Kristendommens sannhetspretensjoner har rett og slett betydning, hvor umoderne det enn høres ut. Og for meg har kristendommen større betydning som sannhet enn som etikk.
Den treenige Gud, Bibelen, sakramentene, kirkehistorien: Dette er helt sentralt for vår tro, og viktigere enn hva vi synes om for eksempel homofili og kjønn. Det er verken meninger eller handlinger som definerer kristne, og det er ment som en kritikk av både liberale kristne og konservative kristne.
Jeg tror det ville vært godt for muslimer å få en progressiv leder. Likevel støtter jeg ikke at en kristen organisasjon skal sørge for at det skjer. For meg er grunnen at sannheten er et anliggende som ikke kan underordnes etikken. Jeg er ikke pragmatiker. Glipper sannheten, glipper kristendommen.
