Tidligere i år, under en samtale med hun som kjenner meg aller best, kom jeg inn på noe i vår felles historie som hadde gjort oss begge dypt ulykkelige. Uten at jeg tenkte noe videre over det, fortalte jeg henne at jeg i denne perioden, både i ventingen og nederlagene, hadde bedt. Hun virket overrasket. Ba du? Til hvem?
Reaksjonen hennes gjorde også meg overrasket. Visste du ikke det? spurte jeg. At jeg ennå av og til ber?
Jeg vet ikke om andre blant mine venner og nærmeste er klar over at jeg ber. Det er ikke noe jeg prater om. Men det må vel bety noe at den personen som har ligget i sengen ved siden av meg i enogtjue år, ikke har lagt merke til at jeg med ujevne mellomrom folder hendene. Slik det også må bety noe at jeg i løpet av disse årene vi har vært kjærester og foreldre sammen, ikke har fortalt henne det.
I lønnkammeret
Fariseerne ba i alles påsyn, gjerne midt i byen, de gjorde seg tydelige og synlige, prektige. Det var ingen god modell. Min egen variant, hvor jeg ber, ikke bare i lønnkammeret, men så hemmelighetsfullt og skjult at selv mine nærmeste ikke vet det, er kanskje heller ikke god. Likevel er det slik jeg ber.
Det var moren min som lærte meg det. Det første jeg lærte, var at jeg ikke skulle be for egen vinning. Jeg skulle ikke be om ting, ikke om gevinster. Men jeg kunne be for å slippe redselen ved mørket. Jeg kunne be for mine nærmeste, og for alle barn i alle land, og jeg kunne be for å ha noen å prate med, dersom jeg følte meg alene. Du kan alltid be, det er alltid noen som lytter til deg, lærte jeg.
Derfor er det jeg ber om egentlig ganske enkelt. Jeg ber om at Gud finnes
En vidunderlig frihet
Siden jeg også lærte å tro som barn, hadde jeg en helt grunnleggende oppfatning av at denne verdens lover og måter var foranderlige. Som barn trodde jeg at det fantes noe som var høyere og større enn det som i andres øyne var høyt og stort, og viktigst av alt, at mennesket og alle dets rangeringer ikke var målestokk for alt. Jeg vokste opp med troens fortellinger og ritualer og handlinger, og de ble levende inni meg, som trøst, som mening, som rikdom. Jeg husker denne indre troen som en vidunderlig frihet. Dette var også verden.
Etter hvert som jeg ble eldre, og så mer av hvordan forestillingene om det hellige, hvordan tro, og ikke minst hvordan det kristelige, levde rundt meg, ble det vanskeligere å snakke om tro. De andres organiserte tro passet dårlig med min personlige opplevelse av dette store som åpnet seg i barndommen, og som jeg stadig som ungdom og voksen kunne oppleve.
Jeg husker jeg en gang var med noen venner i en frimenighet, men da lederne i denne menigheten begynte å be om politiske mål, om sine egne smale og gebrekkelige ønsker for den ytre verden, klarte jeg ikke være i samme rom som dem, og gikk ut.
Jeg klarer ikke tro i gudstjenestene, ikke i diskusjonene, ikke blant andre. Men jeg klarer det i bønnen, av og til i skrivingen
Bønnen ble værende
De ulike møtene med dem som ville fortelle samlet og enhetlig om Gud, om det var på gudstjenesten, i menigheter, blant kristne, trakk meg ikke lenger inn i noen dyp forbindelse, men bidro heller til at troen i meg ble mindre, og at jeg selv ble mer vaktsom. Det oppstod et behov for å beskytte den indre verden som ennå kunne være stor i meg.
For hvem var det egentlig de trodde på, alle disse kristne som brukte Gud og tro som et redskap for sine personlige og menneskelige ambisjoner?
Bønnen er noe av det siste jeg har igjen. Henvendelsene om kveldene og nettene, eller i ekstatiske og dypt ulykkelige øyeblikk, er stedene hvor jeg ennå kan føle en oppriktig tro. Jeg klarer ikke tro i gudstjenestene, ikke i diskusjonene, ikke blant andre. Men jeg klarer det i bønnen, av og til i skrivingen. Jeg klarer det i de situasjonene hvor jeg forsøker å grave fram en mening for meg selv.
Fri fra gjerrige forestillinger
Ingen av menneskene rundt meg hører disse bønnene mine, men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt klarer å tro at det er en som kjenner dem.
I bønnen er jeg ikke fanget i de teologiske paradoksene eller den rene avsmaken jeg kan kjenne i møte med organisert tro. Jeg er fri fra menigheter og profeter og pastorer med for unge kjærester og diskusjoner om hvordan vi ved hjelp av markedsføringspråk kan nå flere unge sjeler. I bønnen er jeg fri fra den gjerrige forestillingen av Gud som mennesket koker sammen. Bønnen er min egen, og blant de siste møtene med Gud jeg har igjen.
Derfor er det jeg ber om egentlig ganske enkelt. Jeg ber om at Gud finnes.
Tilfeldighetene vil ha det til at jeg om noen uker gir ut boken Resten brenner vi, en samling fortellinger. En av tekstene i den samlingen heter bare «Bønn». Den begynner slik:
Noen lærte meg å be. En eller annen gang lærte noen meg å be. Gud virker ikke i meg, men navnet hans rommer en lengsel jeg kjenner. På samme måte som bønnene jeg sender ham ikke er virksomme i seg selv, men gir språk til lengselen. Troen forvandler det jeg ikke kan tåle, til håp. Og hva er denne lengselen? Lengselen er at reglene som styrer livet mitt, kan endres. At det store finnes. Lengselen er en planke i det våte gresset, som ikke råtner. Kan ikke noe bare få vare?
