For altfor mange er dette årets verste dag. Midt i sommerens lyse idyll henter kalenderen fram minnene fra dagen da alt gikk i svart.
Det er 13 år siden 22. juli 2011. Markeringen av dagen tynnes ut år for år. Slik må det vel være. Avstanden øker, men mange av dem som mistet noen denne dagen kjenner nettopp i dag igjen på aggresjonen mot terroristen.
Ropet om lovens rettferdighet
Kan noen av oss andre skjønne hva dette handler om? Jeg tenker at noe kan jeg i hvert fall ane, og jeg forstår irakeren Hayder Mustafa Qasim som i rettssaken mot terroristen reiste seg og kastet en sko mot ham og ropte: «You killed my brother! Go to hell!»
Det var et rop om gjengjeldelse og straff. Retten dømmer ikke noen til helvete, men den ga lovens strengeste straff, og markerte at rettferd krever et oppgjør. Hele prosessen ble en slags katarsis som gjorde det lettere å gå videre for dem som var rammet, og for oss som folk. Men i dag åpnes såret. Flere gjenopplever bitterheten og sinnet mot ham som gjorde dette.
Tenk bare hva som ville ha skjedd om terroristen fra 22. juli hadde blitt frikjent? Hvor var vi da?
For noen, kanskje mange, vil jeg tro at bitterheten også retter seg mot Gud. Denne dagen aktiverer det eldgamle spørsmål om hvorfor den allmektige Gud lar det onde skje. Spørsmålet er gammelt fordi det er uløselig. Men noe kan vi si, og da gjerne noe slikt som «Bare rop og skrik til Gud! Gi raseriet rom! Gud tåler det.» Det er jo sant, og det er god sjelesorg. Men teologien bør ikke nøye seg med å si hva Gud tåler, men også hva Gud har gjort og gjør.
Jesu soningsdød
Jeg tror noe helt sentralt i evangeliet har blitt svekket i vår forkynnelse. Vi hører ikke lenger så ofte det vi ofte hørte før, nemlig at Jesu død blir forstått som soningsdød. Kan hende skyldes dette noens behov for et oppgjør med pietismen i egen historie? (Altså PPSD – Post Pietistic Stress Disorder). Men denne tanken om at Jesus gir seg selv som sonoffer for alle våre synder, og dermed erstatter den gammeltestamentlige offerpraksis, er helt sentral i Det nye testamentet.
Blir Jesu død som soningsdød borte, går noe vesentlig tapt, noe som har med 22. juli å gjøre. For i vårt samfunn er også soningen en kjent realitet, men da ikke i offervesenet men i rettsvesenet. I retten blir ugjerningen ikke unnskyldt, men tatt på alvor og fastholdt i all sin gru, og forbryteren må sone. Soningen er viktig. Det handler ikke bare om at vedkommende må komme på bedre tanker og føres tilbake til samfunnet, men det handler også om at den dømte må lide, for radikal frihetsberøvelse er lidelse. Og lidelsen må være i et omfang som i hvert fall til en viss grad står i forhold til ugjerningen, for slik å gjenopprette balansen så langt det går.
Den som sørger tregner å vite at noen må sone
Behovet for soning og gjenopprettelse springer ut av en primitiv, i betydningen elementær og dypt menneskelig, rettferdighetssans. Tenk bare hva som ville ha skjedd om terroristen fra 22. juli hadde blitt frikjent? Hvor var vi da? Den som sørger og raser over uretten, trenger å vite at noen må sone.
En bok jeg ofte vender tilbake til, er «Korsets gåte. Om Jesu døds betydning» av tidligere professor i systematisk teologi ved MF, Ole Modalsli. Et hovedpoeng for Modalsli er at Guds kjærlighet gjør det umulig å ta lett på syndens ondskap. Av hensyn til de utallige ofre gjennom historien, kan ikke Gud tilgi ved bare å stryke vekk og glemme synden. Det må komme til et oppgjør – for rettferdighetens og for ofrenes skyld. Hvis oppgjøret uteblir, vil det være det samme som at Gud ikke tar på alvor den alvorlige krenkelse vi har påført hverandre gjennom våre synder.
I dag, 22. juli, vil noen igjen kjenne at dette gamle sinnet fortsatt lever: «You killed my brother! Go to hell!».
Når vi tar i betraktning omfanget av de grusomheter som mennesker har påført hverandre gjennom historien, blir det mulig å se ikke bare Jesu død men også hans lidelse som betydningsfull. Oppgjøret er ikke lettvint, det koster Gud mye. For ofrenes sak er også Guds sak. Slik fremmer Gud sin ære. «Og hans ære er hans hellige omsorg for sine mennesker», skriver Modalsli.
Frigjøringsteologi
Rett etter at jeg første gang leste Modalslis bok, holdt jeg noen bibeltimer. Da vi kom til forståelsen av Jesu død, la jeg fram Modalslis forståelse av hvordan Gud tar verdens synd og ondskap på alvor ved å la oppgjøret ramme Kristus. Etter bibeltimen snakket jeg med en dame som i mange år hadde vært gift med en psykopat, og blitt behandlet på det mest fornedrende vis. Til slutt brøt hun ut. Nå flere år etter bruddet opplevde hun fortsatt at mannen hadde ødelagt mye av hennes liv. I hele denne tiden hadde hun gått på bedehuset, og hørt hvor gjerne Gud tilgir synd bare vi ber om det. For henne ble denne forkynnelsen provoserende lettvint fordi hun opplevde at lidelsen hun hadde erfart ikke spilte noen rolle i dette bildet. Men nå forstod hun at Gud hadde sett den ondskapen hun hadde møtt, og tatt den på alvor ved å la Kristus sone for den. For henne ble dette frigjøringsteologi.
I dag, 22. juli, vil noen igjen kjenne at dette gamle sinnet fortsatt lever: «You killed my brother! Go to hell!». Kan vi si noe til dette som kristne? Vi bør ikke si for mye, og ikke for fort. Men vi kan prøve å formidle at Gud ikke bare har hørt og tåler dette ropet, men at Gud har handlet. Jesus gikk til helvete. Ropet om rettferd og om straff får et svar i hans lidelse og død. Anklagen rammet ham og han har sonet for det alle verdens ugjerningsmenn og -kvinner har gjort mot sine medmennesker. Det kan være at en slik teologi kan bety noe for noen både i dag, 22. juli, og i dager som kommer.
