Jeg misunner ikke biskop Kari Alvsvåg i Borg. Hun har fått en utfordring det er nær umulig å besvare godt: Gunnar Bodahl-Johansen, som er en nestor innen norsk presse, har gått gjennom Den apostoliske trosbekjennelsen og stilt henne en rekke konkrete spørsmål knyttet til den.
Jeg kan forstå det sterke ønsket om klarhet. Funderinger over livets gåter og søken etter svar er en dypt menneskelig modus. Det å finne treffende ord for hva vi erfarer og identifisere mønstre er avgjørende for å finne seg til rette i tilværelsen. Dette er sant også for de mer konkrete temaene Bodahl-Johansen velger ut: For hvem vil vel ikke vite hva som skjer når vi dør? Jeg har selv gått så langt som å skrive en phd-avhandling om kroppens oppstandelse, så jeg regner meg blant de intenst nysgjerrige.
Dogmet er ikke virkeligheten, men et forsøk på å beskrive den, og kan både lykkes og mislykkes i det
Å stille kirka til veggs
Men dersom det virkelig er oppstandelsen Bodahl-Johansen dypest sett vil ha svar på, har han bommet. For Bodahl-Johansen kunne ha stilt de samme spørsmålene uten å avkreve kirkelederen et svar. Han kunne ha tenkt høyt om livets gåter, og gjerne i tilknytning til bekjennelsen. Men han velger ingen av delene, han velger å stille kirka til veggs. Jeg tror derfor at han minst like gjerne som svar på spørsmålene, egentlig vil vite hva slags kirke han (formodentlig) er medlem av.
Hva som skjer når vi dør og hva kirka mener om hva som skjer når vi dør er to forskjellige spørsmål. Kirkas utsagn om saken har ingen påvirkning på realitetene. Dogmet er ikke virkeligheten, men et forsøk på å beskrive den, og kan både lykkes og mislykkes i det. Det er selvsagt betydningsfullt hva kirka forkynner, fordi det bidrar til å forme menneskers indre og ytre liv, men det er likevel ikke slik at biskopen bestemmer om helvetet finnes.
Dersom kirka mener helvetet er mulig, oppleves det som om den heier på at folk blir sendt dit
Kirkas moralske karakter
Hva er det så Bodahl-Johansen kan få vite om kirka når han stiller spørsmål om himmel og helvete?
Svaret Alvsvåg gir, farger over på kirkas moralske karakter. Dersom kirka mener at det er mulig å havne i helvete, ja, da oppleves det som om kirka på en eller annen måte heier på at folk blir sendt dit. Kirka blir ansvarlig, ikke bare for hvilke forestillinger og følelser den skaper og vekker, men også for det faktiske scenarioet med evig straff i det hinsidige. Dermed oppfattes folk og kirker som er overbevist om at det finnes et helvete som slemme. En slik kirke kan man snu ryggen til av moralske årsaker.
På den andre sida kan man hevde det motsatte perspektivet: Siden flere av de bibelske skriftene går ut fra at helvete er et reelt sted for pine etter døden, må en kirke gå ut fra det samme, uavhengig av om den bifaller det. Å underkjenne muligheten for fortapelse bare fordi tanken virker uhyrlig, er ikke teologisk gyldig, men tvert imot moralsk uansvarlig – kan man tenke.
Ulike kirkesamfunn og kristne har en lang historie i å bruke forestillingen om helvetet til å skremme folk fra vettet og til å befeste egen og øvrighetens makt. Det er og har vært av det onde å holde på slik, og forestillingene som har festet seg av hinsidig lidelse har svært lite å gjøre med Bibelens tekster.
Det parkerer imidlertid ikke spørsmålet om hvorvidt helvetet i en eller annen forstand eksisterer. Og det gjør Alvsvågs jobb vanskeligere enn om hun bare kunne svart nøyaktig hva hun selv tror. Hun står ansvarlig for hva slags kirke hun indirekte fronter.
Vi bekjenner trosbekjennelsen hver søndag fordi vi alltid har gjort det sånn
Hvordan hører kirke og bekjennelse sammen?
Bodahl-Johansens forståelse av Den apostoliske trosbekjennelsen er noe underlig. Det står ingenting i den om at Jesus er den eneste veien til frelse eller om fortapelsen, som er to av de områdene han utber biskopens svar på. Det er imidlertid ikke av så stor betydning. Mer interessant er det grunnleggende spørsmålet om på hvilken måte den kirkelige tro eller forkynnelse har å gjøre med trosbekjennelsen.
Sammen med de andre bekjennelsene er den per definisjon normativ for læren i Den norske kirke. Samtidig forholder prester og andre seg nokså fritt til den (for ikke å snakke om hvor fritt vi forholder oss til den athanasianske bekjennelsen).
Trosbekjennelsen finnes av historiske, teologiske og maktpolitiske årsaker man kan google seg fram til. Men hvorfor sier vi den høyt sammen hver søndag? Jeg tror det beste svaret på det, er at det har vi alltid gjort. Og det svaret er også bedre enn det umiddelbart framstår.
Kirka er en lang lenke som går gjennom tida, hver generasjon holder den forrige i én hånd og strekker den andre ut mot neste generasjon. Gjennom denne menneskekjeden passerer arven. Sammen med annet kristent materiale er trosbekjennelsen en del av den arven. Den er dermed overlevert, tradert, en del av den kristne tradisjon, og det skjer kollektivt i gudstjenesten. Hver generasjon arbeider med bekjennelsen, finner ut hva den betyr for dem, skaper sin egen forståelse, med både tilslutning og avstandtaken, før den leveres videre til neste generasjons formende og ivaretakende hender.
Man kan gjerne formulere nye bekjennelser, slik det ble gjort på Jesu tid, i 325/381, på 500-tallet og i år 1530. Det eneste man ikke kan gjøre, er å la være å gi bekjennelsene videre.
Dogmefattigdom
Den norske kirke er en dogmefattig kirke, i den forstand at den i liten grad har knesatt formuleringer om teologiske spørsmål (i etiske spørsmål og ordningsspørsmål er det annerledes). Det er lite en til en-språk i kirkelig luthersk teologi, og det har sine gode sider. Det gir både kirka og enkeltmennesket stor frihet: Samtidig som normen i Bibelen og bekjennelsene gir kontinuitet, er det ikke gitt hva noen av dem betyr.
Stort sett aksepteres kirkas tilbakeholdenhet når det gjelder å slå fast det ene og det andre om Gud, og det verdsettes også av hyrde og hjord. Mens andre ganger, som i tilfellet med Bodahl-Johansen, tvinges både det autoritative og entydigheten fram.
I vår tid, der polarisering på alle livets områder tvinger fram stillingtaken og entydighet, at vi tar avstand og viser våre allianser, er de åpne rommene blitt sjeldnere og trangere. Det å behandle en abstrakt ting som om den var konkret, å tingliggjøre den, eller å blande sammen forklaring og virkelighet, er et klassisk feilskjær for tanken. Ja, kanskje kan vi kalle det en fristelse. Den ber vi stadig om å bli ledet ut av.
