Kommentar

Israels alenegang

Kan Hamas-angrepet i fjor bli stående som begynnelsen på slutten for Israel? Den israelske historikeren Benny Morris ser mørkt på Israels framtid.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Hvis Israel forsvinner, vil Hamas-leder Sinwar bli husket som en slags Saladin og mannen som satte i gang Israels fall». Denne replikken fra den israelske historiker-veteranen Benny Morris faller midt i et langt og grundig intervju som Helge Øgrim har gjort for Minerva.

Morris tegner bildet av et lite og svakt Israel, en liten jødiske enklave i et hav av fiendtlige arabere, der styrkeforholdet er i ferd med å endres i Israels disfavør. Minnet om Holocaust i Vesten er i ferd med å svekkes, og Israel vil etter hvert bli stående mer og mer alene. Og en stadig større del av den israelske befolkningen er ultra-ortodokse som ikke bidrar verken til økonomien eller til forsvaret av landet. Så han lar det bli et åpent spørsmål om Israel vil eksistere om hundre år.

Myteknuser

For ti år siden intervjuet jeg Morris om hans bok om Israels selvstendighetskrig i 1948. Han var en av de «nye historikerne», som knuste mytene om krigen. Han viste at palestinerne ikke reiste frivillig eller ble lurt av sine ledere til å reise, men at de fleste rømte av frykt for israelske massakre og militærmakt. Og at det ikke var et mirakel at Israel vant, for de var militært overlegne de arabiske styrkene.

For Israel er det avgjørende å framstå uovervinnelige og skape frykt hos en fiendtlig omverden, for de har til sjuende og sist bare seg selv å stole på.

Han var engasjert i fredsbevegelsen på nitti-tallet og nektet militærtjeneste på grunn av okkupasjonen av palestinske områder etter 1967. Derfor overrasket han mange da han for tjue år siden sa at Ben Gurions feil i 1948 var at han ikke gjorde jobben ferdig og kastet ut alle palestinerne.

Da jeg spurte ham om det, gjorde han det klart at han snakket om situasjonen i 1948, da tvangsflytting av folk var mye mer akseptert. Nå må Israel leve med at palestinerne er der. Han er kritisk til bosetterprosjektet og fortsatt tilhenger av en tostatsløsning - men nå tror han ikke på den. Morris utvikling er typisk for en mentalitetsendring jeg har merket i de førti år jeg har hatt kontakt med israelere.

Masada-myten

I ørkenen ved Dødehavet reiser det seg en ensom klippe. Her oppe holdt israelske motstandsfolk stand mot romersk beleiring for snart to tusen år siden. «Masada skal aldri falle igjen», er slagordet for israelske soldater. Etter seksdagerskrigen begynte man å la soldater sverge soldateden oppe på Masada. Masada er blitt et symbol for at Israel aldri gir opp.

Men Masada sier også mye om hvordan israelsk mentalitet er blitt. «Fra nå av er det grunnleggende bildet av sionismens prosjekt ikke drenering av sumper og appelsinlunder fulle av frukt, men en ensom ørkenfestning som kaster ærefryktens skygge over et goldt land», skriver den israelske journalisten Ari Shavit om Masadamytens betydning i boken My promised land.

Ikke uovervinnelig?

Israel legger vekt på framstå som uovervinnelig og skape frykt hos en fiendtlig omverden, for de har til sjuende og sist bare har seg selv å stole på. Dette er lærdommen fra Holocaust. Og det var hva israelerne fikk banket inn på nytt 7. oktober i fjor. Når Benjamin Netanyahu sier at de vil gjøre det de må gjøre uansett hva andre sier, så snakker han inn i en grunnstemning som svært mange av hans landsmenn deler.

Men denne alenegangen er risikabel. For hva om de likevel ikke er uovervinnelige? Er ikke det siste halvåret nettopp en ubehagelig beskjed om det? Da Iran angrep forrige måned, kunne ikke Israel alene slå tilbake. Det var vestlige land og arabiske land som skjøt ned mange av de iranske rakettene.

Arabisk tilnærming

Israel er jo ikke alene i et hav av fiendtlige arabere. De siste årene har vi sett de fleste toneangivende arabiske stater nærme seg Israel og ønske seg samarbeid og vennskap. Det kan dels forklares med felles frykt for Iran. Men det handler også om positive forventninger om gjensidig nytte og utviklingsmuligheter.

Men denne tilnærmingen blir umulig med Israels brutale krig i Gaza. Om man skulle lykkes med å eliminere Hamas, vil Israel sitte igjen med et Gaza i ruiner og en fiendtlig befolkning uten noe styre. Samtidig vil de ha ødelagt relasjonene til arabiske land og svekket støtten i Vesten. Er dette virkelig veien til sikkerhet og trygg framtid?

Morris fortalte meg at han mistet troen på en fredelig løsning med palestinerne under intifaden i år 2000, Etter hans mening viste den at palestinerne hadde droppet tanken om fred og heller satset på å drepe jødene. Spør en hvilken som helst palestiner, og de vil si at de ønsker hele landet, sier han til Øgrim.

Palestinerne mister troen

Jeg kan bekrefte at jeg ikke har møtt noen palestiner som mener det var rett og rettferdig at Israel ble opprettet. Men mange har likevel vært villige til å leve i fred med Israel om de også kan få rettigheter og muligheter.

Demonisering av Israel, rop om Palestina fra havet til elven, krav om boikott - alt dette bidrar til å gjøre israelere overbevist om at de er omgitt av en verden som ikke ønsker dem vel.

Men nå er det stadig færre palestinere som tror på en fredelig løsning. Det skyldes ikke bare det som skjer på Gaza. På Vestbredden har brutale anti-terror-operasjoner og nesten frie tøyler for bosetterne forverret palestinernes liv.

Joe Biden og USA prøver å få Israel inn på en annen kurs og satse på alliansebygging, forhandlinger og fred med en palestinsk stat.

Antisemittisme skremmer

Det er forståelig at israelere nøler med å stole på andre, ikke minst i lys av det de opplevde i fjor og av den antisemittismen som nå blomstrer opp over hele verden. Demonisering av Israel, rop om Palestina fra havet til elven, krav om boikott - alt dette bidrar til å gjøre israelere overbevist om at de er omgitt av en verden som ikke ønsker dem vel.

Men historien om Masada er ikke bare om motstandskraft og utholdenhet. Den er også om nederlag og kollektivt selvmord. Det er ikke sikkert det tryggeste er å stå alene.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar