Bjørn Kristoffer Bore, ansvarlig redaktør og administrerende direktør:

Den tomme graven

Noen er julekristne, andre er påskekristne. Jeg er en påskemorgenkristen.

Mine barndoms påsker glemmer jeg aldri. Hver påske dro familien Bore på en familieleir i indre Telemark for gamle lagsvenner. Jeg var ikke så glad i å stå på ski, men folkehøgskolen vi var på hadde mange spennende rom og ganger å løpe i for en liten gutt.

Hver påskemorgen ble vi vekket av sang i gangene. Påskemorgen slukker sorgen. Det er et sterkt og tydelig barndomsminne. Det var vel her jeg ble en påskemorgenkristen.

Jeg tror på kraften i oppstandelsen. Påskemorgen seiret lyset over mørket. Livet seiret over døden. Graven var tom.

I mitt hjerte handler seieren over det onde om mer enn et liv etter døden. Det handler også om hjelp og kraft til å leve et nytt liv. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? spurte englene. La oss lete etter håpet og lyset i vårt liv, og ikke etter mørket.

Evangeliet har en sprengkraft som gjennom 2000 år har gjort verden til et bedre sted å leve. Historien om påskemorgen må inspirere oss til å stå imot mørket, både i vårt eget liv og den verden vi lever i, uansett hvor vanskelig det ser ut. En dag rulles steinen vekk.

Jeg tror på kraften i oppstandelsen. Påskemorgen seiret lyset over mørket

—  Bjørn Kristoffer Bore

Elise Kruse, religions- og featureredaktør:

Måltidsgleden og dødsangsten

Høytid er fellesskap. Den helt særegne måten å være sammen på som familie, eller venner, når samfunnet rundt har stoppet litt opp for en stund.

Måltidet er selve limet i dette fellesskapet. Å spise og drikke sammen, smake og lukte, nyte og dele.

Skjærtorsdag delte disiplene og Jesus påskemåltidet, selve høydepunktet i den jødiske påskefeiringa. Måltidet blir opphavet til et av kristendommens viktigste ritualer – nattverden.

Det eneste dumme med et måltid er at det må ta slutt. Påskemåltidet er ikke noe unntak. Det er Jesu siste.

Det hele ender med at han drar alene ut i Getsemane. Og der, vel vitende om at han nettopp er blitt forrådt og snart skal korsfestes, opplever Guds egen sønn noe så menneskelig og naturlig som dødsangst. Han ber til Gud: «Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi».

Det er kanskje det sterkeste Jesus sier i hele sin levetid. Det er i alle fall det mest gjenkjennbare. Og det er unikt for kristendommen: En gud som velger å være så menneskelig og så sårbar. Som ikke vil forlate vennene sine, fellesskapet og livet. Som frykter døden, akkurat som oss.

Påske er den mest sammensatte høytiden, det er høye topper og dype daler. Det er måltidsgleden og dødsangsten, lykken og desperasjonen, døden og livet, hånd i hånd. Nettopp derfor er budskapet så troverdig.

Påske er den mest sammensatte høytiden, det er høye topper og dype daler

—  Elise Kruse

Lars Petter Sveen, kulturredaktør:

Før hanen gjel

Eg kjenner meg alltid mest igjen i historier om mennesker som sviktar, som knekk under press. Det er noko menneskeleg over dette å ikkje vere nok, å ikkje greie å vere den du og alle rundt vil at du skal vere. Bibelen er full av slike menneske som sviktar, og i påskeevangeliet blir eg alltid slått i bakken av korleis Peter fornektar Jesus før hanen gjel. I evangelia er Peter han som rekk opp handa, som seier imot, som tør å målbere usemje. Og det er Peter som seier han aldri vil svikte, han er klippa som står støtt. Og likevel.

Det er lett å hamne der: Vi greier ikkje tru at vi kan svikte. Og heller ikkje at vi faktisk svikter.

Det er djupt menneskeleg. Både når det skjer med oss i kvardagen, og når det skjer med leiarane våre. Vi kan ønske at det ikkje skjer, vi kan håpe at det ikkje skjer. Men når det først skjer at vi viker frå eit prinsipp eller sviktar vårt ideal, kan vi sjå til historia om Peter. Ikkje for å dømme, ikkje for å unnskylde. Men for å skjønne at det kan skje, og at det kjem til å skje. Og at det er like vondt kvar gong.

Det er lett å hamne der. Både å ikkje greie å tru at vi kan svikte. Og at vi faktisk svikter

—  Lars Petter Sveen

Lars Inge Staveland, nyhetsredaktør:

Pontius Pilatus – han som gav etter

I min oppvekst var påskefortellinga noko konkret og handfast. Tornekrona. Naglane som vart slått gjennom hendene til Jesus i krossfestinga. Steinen som vart rulla foran grava og som var borte på påskedagen.

Påskeforteljinga rommer tvil, svik og frelse. Det er også ei historie om romersk herredøme, politisk og religiøs uro. Den romerske statthalderen ga Jesus dødsdommen, mot sin vilje. Då folkemassane ropa «krossfest han!», gav han etter og fråskreiv seg etterpå alt ansvar ved å vaske hendene.

Idag ville me kanskje sagt at han var veik og ga etter for populismen på sosiale medier. Det kan også lesast som om han var ein pragmatikar som ville sikre stabilitet ved å komme opprørarane i møte og ofre eit liv.

Min generasjon stilte spørsmålet: Kva ville Jesus gjort? Eit anna spørsmål å stille seg er: Kva ville Pontius Pilatus gjort idag?

I år skal hundrevis av millionar menneske ta viktige val i land som USA, India og EU. Kvar dag tar makthavarar avgjerder som betyr liv eller død. Mange vaskar hendene og fråskriv seg ansvar.

Eg veit ikkje om me kan lære noko av Pontius Pilatus sitt val. Men for alle som likar å følgje korleis makta ter seg, er dommen mot Jesus tankevekkjande.

Min generasjon stilte spørsmålet: Kva ville Jesus gjort? Eit anna spørsmål å stille seg er: Kva ville Pontius Pilatus gjort idag?

—  Lars Inge Staveland

Berit Aalborg, politisk redaktør:

Røveren – han som trodde

Historien om den ene av røverne på korset vender stadig tilbake til meg når påska kommer. Jeg har alltid vært dypt fascinert av og glad i denne delen av historien. Like før Jesus døde, hengende på korset, hånet og fornedret, sa den ene røveren: «Tenk på meg når du kommer i ditt rike.». Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg, i dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23,42)

Historien forteller mye om røveren. Til tross for hånen, torturen og hjelpeløsheten da Jesus hang der på korset, trodde han. Røveren hang der selv med ødelagt liv, likevel valgte han å bryte med hånen som rådet, og gi uttrykk for en tro.

Historien sier også mye om Jesus. Som så ofte ellers løftet Jesus fram synderen, den som ikke hadde gjort seg fortjent til ære. Lidende på korset ga han et løfte til ham som framsto fortapt. For meg viser denne lille historien fram selv kjernen i påskeevangeliet.

Dette er en viktig historie, for dypest sett er vi alle røvere. For Jesus var ikke røveren for syndig til å motta nåden. Det er heller ikke vi, dersom vi velger å ta imot.

Dypest sett er vi alle røvere. For Jesus var ikke røveren for syndig til å motta nåden. Det er heller ikke vi

—  Berit Aalborg

Kent Robert Olsen, kommersiell direktør:

Håpet som var knust

For en tid siden leste jeg om Nastia (36). Hun er småbarnsmor og kjemper i krigen for Ukraina. Hun forteller om sine døde kamerater: «Av mine venner, de mest lidenskapelige, er det bare noen få igjen.» I august døde hennes partner og venn: «Jeg løftet opp kroppen hans, klippet av klærne hans, fotograferte tatoveringer for å vise familien hans at han var død», forteller hun.

For oss står påskefeiringen for døren. Den største høytiden for oss med kristen tro. Ved korsfestelsen og oppstandelsen fikk vi en åpen vei til Gud.

For de som gikk sammen med Jesus for 2000 år siden handlet påsken om håpet som brast. Vi kan lese om kvinnene som gikk til graven for å stelle den døde kroppen. Det står i Matteus: Det rant tårer ned over kinnene deres, de savnet ham dypt. Håpet var gravlagt.

Det er ikke mange likheter mellom Nastia og Maria. Men i møte med døden ble håpet knust. Vi vet ikke hvordan krigene i Ukraina eller Gaza vil ende. Men påsken kan likevel fortelle oss om oppstandelse. Med påsken kommer våren og små frø skal spire og bli nytt liv. Det gir håp.

Det er ikke mange likheter mellom Nastia og Maria. Men i møte med døden ble håpet knust

—  Kent Robert Olsen