Den rådende kirkelære er i strid med den røde tråd som går gjennom Skriftene – fra Moses, Jobs bok, Jesu ord og Paulus’ brev om evigheten - hva som skjer etter den siste dag når tiden opphører.
På dommens dag skal Gud skille menneskene i to flokker. De salige, som har tatt i mot frelsen, blir ikledd udødelighet og kan marsjere inn til det evige livet og innta den nye jorden der ingen begrensninger finnes, og alt ondt og urent er borte. De ugudelige, som ikke ville ha noe med Gud å gjøre i livet, får viljen sin – de blir for evig utestengt fra Guds nærvær.
Bibelens budskap
Kirkelæren sier at de skal kastes i helvete og pines i all evighet. Nei. For det strider mot Bibelens budskap både i Det gamle testamentet og det Det nye testamentet. Straffes skal de, men ikke fysisk med ild og svovel. Straffen er i følge Paulus’ brev til tessalonikerne at de skal bli «utestengt fra Guds nærvær – være borte fra hans åsyn». Dette opplever de usalige på oppgjørets dag når de – ifølge Jesus – får se de utvalgte …«sitte til bords med Abraham og Isak i Himmelens Rike - «og de blir kastet utenfor» – når de innser fortapelsen: At de går glipp av det høyeste gode.
«Alt er blitt nytt» og «det gamle er borte».
Død betyr egentlig å «bli skilt fra Gud» (Adam og Eva i paradis). Den evige død vil altså si at de usalige – som ikke skal bli ikledd udødelighet – må vende tilbake til den tilstand, den ikke-væren de var i før de ble skapt – i det tomme rom - dette «ingenting» som rådde før noe var skapt.
I det store mørket
Hvor var du og jeg for 200 år siden? Vi var ingen steder, hadde ingen eksistens, men var i «det store mørket» – der ikke en gang Gud er, for han er lys. Ved unnfangelsen kom vi inn i tiden og fikk sjel og ånd i en tilværelse. Det er betegnende at når vi dør, heter det at vi «går ut av tiden».
Jesus led en fysisk og mental pine. Han ble baksnakket, forfulgt, utstøtt, pisket og korsfestet, men klaget ikke. Først da han i angst og smerte opplevde å bli forlatt av Gud – led han helvetes kval og utstøtte sitt dødsskrik: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» Han hadde sagt seg villig til å lide døden, gudsforlattheten for vår skyld, men i sin menneskelighet visste han ikke hva utgangen var – for den som er død har ingen bevissthet, ingen følelser eller tanker. Men Gud oppvakte ham til et nytt liv: Han fikk livet tilbake.
Til ingenting
Når de usalige på den siste dommens dag har fått smake straffen – utestengelsen fra Gud og hans rike - blir de sammen med djevelen og hans hær kastet i Ildsjøen og brenner opp – blir til intet, tilbakeføres til det ingenting i det store mørket, kaos som rådde før noe var skapt (Jobs bok). Den underkjente teologen Henrik Ibsen har en passus i Peer Gynt der det lyder «…. går tilbake til intetheten i det store mørket…» - (som rådde før tiden og universet, himmel og jord ble skapt).
«Alt er blitt nytt» og «det gamle er borte». De salige som er ikledt udødelighet er blitt lik Gud! Fortapelse er hva ordet sier: Å gå glipp av dette uendelige gode: Et evig liv sammen med Gud Fader i hans paradis. Den ubibelske helveteslæren som kirken forfekter ble utformet av Oldkirkens i dens verdslige makthunger og pengebegjær. Ikke en gang Luther greide å reformere den.
