Gud er ikke fra Hønefoss

Før jul skrev Torbjørg Aalborg i Vårt Land. Hun skrev: «Hvor er du, Gud – om du finnes? For første i gang i mitt lange liv tviler jeg seriøst.» Først humret jeg inni meg og tenkte: Jasså, har du ennå ikke kjent et gudsfravær, du da. Men så ble jeg fylt med en inderlig medfølelse for henne og jeg husket ensomheten jeg opplevde for et par år siden, da Gud ble borte fra livet mitt. Hvor brutalt, intenst og altoppslukende mørket og gudsfraværet kjentes ut. Og ikke minst hvor lang tid det har tatt å sørge over at troen min, slik den artet seg, er borte. Som ung ønsket jeg ikke å gjemme troen min. Og siden jeg heller ikke ønsket å gjemme tvilen, skrev jeg høsten 2022 et essay om opplevelsen av gudsfravær og mørke i Vårt Land.

Her er fem ting jeg har lært siden den gang.

1. At min egen tvilsreise kunne bli andres sorg

Å bli betraktet som en «fallen» eller «en man ikke kan regne med lenger» var og er kjipt. At invitasjoner uteblir, er også vondt, men ikke rart. Konservative bibelskoler er kanskje ikke så interessert i å høre om tvil og mørke. Man vil kanskje heller ha inn kristne profiler som kan inspirere elevene til misjon og arbeid for Guds rike her på jorda. Det er jo forståelig.

2. At det er lurt å lufte å tunge tanker for andre

Stor grad av grubling kan føre .... ingen steder. Takknemligheten min er stor til dem som orket å høre på mine tanker. Om og om igjen. Og som kom med innspill som kunne lede tankene bort fra negative spiraler. Men det kan være lurt å reflektere over hvem man deler tvilen med.

Erling Rimehaug skriver om allergi for enkel kristen forkynnelse i boken Når Gud blir borte. «Måleapparatet blir for følsomt når ordene blir for store, løsningene for lettvinte og poengene for billige». Det er kanskje ikke den ivrigste menighetsbyggeren som serverer enkle sannheter som The best is yet to come, som kan møte en som tviler på reisverket i livet sitt på en god måte. Bor du for tiden i mørket, fortjener mørket ditt å bli tatt på alvor. Finn de folkene som gjør det!

Tider som allerede har henrullet, kommer ikke tilbake. Men det finnes en vei gjennom troskrisen og fremover.

3. At sjelesorg virkelig er en god greie

I enkelte frikirkelige miljøer ber man gjerne en bestillingsbønn på egne eller andres vegne. «Kjære Gud, fjern angsten til dette mennesket i Jesu navn» eller «Kjære Gud, gjør dette mennesket frisk nå. Amen». Ja, man kan til og med skrive ønsket sitt ned på en lapp, og få et helt bønneteam til å be for lappens innhold. Det funker sikkert for noen.

Imidlertid var det i sjelesorgen de nye perspektivene dukket opp hos meg. Her ble det ikke lagt inn en eneste bestilling til Vår Herres kiosk. Og ikke hadde sjelesørgeren intense bønner å tilby heller. Jeg fikk erfare at det fantes et rom for undring, for lange resonnementer, for spørsmål uten svar og for sakte høyt-tenkning.

Er jeg ikke i stand til å gi barna mine noe annet enn det jeg selv ble gitt?

4. At det finnes ingen vei tilbake

Menneskets liv er alltid i bevegelse og tider skal komme. Like fullt kan man bruke noen timer på å lengte tilbake til miljøet og ikke minst en spesifikk tid i sitt liv. Men tider som har henrullet, kommer ikke tilbake. Det kan imidlertid finnes en vei gjennom troskrisen og fremover. Søndag etter søndag rusler hele familien min til en pinsekarismatisk kirke.

Nåj bejynner barnekijka igjen, har et av mine barn spurt meg om hele julen. Og jeg tar på meg rollen som engasjert-forelder-som-vil-heie-på-dem-som-frivillig-stiller-seg-opp-som-forsangere-foran-foreldre-og-barn. Jeg synger med til de ulike versjonene av Når det stormer; både liten storm, middels stor storm, og kjeeeempestor storm. Mens vi går til kirken har jeg granskende spurt meg selv om hvorfor vi gjør nettopp det; går til en pinsekarismatisk kirke. Er det slik at jeg ikke er i stand til å gi barna mine noe annet enn det jeg selv ble gitt?

5. Sorgen kan snus til takknemlighet

Nei, jeg tror det er fordi i den andre enden av sorgprosessen min, lå takknemligheten og ventet på meg. Hadde du bedt meg tegne opp planløsningen til den kirken jeg vokste opp i, så hadde jeg gjort det på et par minutter. Jeg kjenner hver eneste krik og krok. Hvert eneste gjemmested. Det var der jeg lærte å snakke i en mikrofon, det var der jeg lærte at kvinner kan og skal forkynne. Jeg har ledd så jeg har grått på ungdomsleir og jeg har kjent på et dypt meningsfylt fellesskap. I voksen alder beundrer jeg frivilligheten mange foreldre la ned. Mange av de ferdighetene jeg fikk trene på i kirken som jente, ble avgjørende for valg av karriere og for utvikling av min egen personlighet som voksen.

I sommer møtte jeg en mann som var en del av kirken som jeg vokste opp i. Vi begynte å snakke om tro og tvil. Han sa: «Du vet det, Gud er ikke fra Hønefoss». Så befriende! Der og da kjente jeg igjen på en fellesskapsfølelse. Allergien mot enkle løsninger og importerte slogans, er vi flere som har. Jeg tolket også utsagnet dithen at det er grenseløst naivt å tro at ens egen lille sammenheng har alle de riktige svarene.

Og: Til tross for at jeg søndag etter søndag går til en kirke på Danmarks plass i Bergen, vil jeg driste meg til å våge følgende påstand, selv om jeg sikkert nå får en del bergensere på nakken:

Gud er nok heller ikke fra Bergen.