Det eksistensielle valget

I dag la det offentlig nedsatte abortutvalget fram sin innstilling. Utvalget anbefaler å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Det kommer frem i abortutvalgets NOU-utredning som ble lagt frem for helseminister Ingvild Kjerkol (Ap). I praksis betyr det at utvalget ønsker å fjerne nemndene mellom uke 12 og uke 18.

Dagens abortlov var et skjørt kompromiss da det ble vedtatt på slutten av 70-tallet. Den balanserer to viktige hensyn. Den ene omhandler kvinnens selvråderett, den andre omhandler fosterets rettigheter.

Faktum er at det foretas aborter i Norge og resten av verden. Da blir spørsmålet hvem som er best i stand til å foreta dette valget: En nemnd eller kvinnen som bærer barnet. Dette er løst godt ved at hensynet til mor er tyngst vektet i starten av svangerskapet, mens hensynet til fosteret er mer vektet jo større det blir.

Derfor har jeg tidligere forsvart dagens abortlov som et godt og levedyktig kompromiss.

Abort ble kjempet fram som en kvinnerettighet. Derfor har det eksistensielle og krevende valget ofte blitt underkommunisert. I praksis har det dessverre ført til at abortrådgivning har blitt nedprioritert

Selvbestemmelse til uke 18

Dersom Stortinget kommer til å strekke den selvbestemte aborten til uke 18, er det desto viktigere at vi som samfunn reflekterer over hvordan vi snakker om abort og hvordan vi omtaler valget som kvinnen selv skal ta. Vi vet at svært mange kvinner synes dette er et krevende og vanskelig valg.

Som feminist synes jeg det er krevende at deler av kvinnebevegelsen ikke har villet ta tilstrekkelig innover seg at abort er et dypt eksistensielt valg for mange kvinner. For en del kommer opplevelsen av dette eksistensielle valget som en overraskelse når de først er i situasjonen. Det kan være i valgsituasjonen, under aborten eller rett etterpå. Mange opplever at det er krevende å stå alene med dette tunge valget.

Fra deler av kvinnebevegelsen er det blitt hevdet at et slik reaksjon er pålagt skyld og skam fra samfunnet og kristenheten. Dermed står de i fare for å ikke ta ulike kvinnelige erfaringer på alvor. For i dag finnes det en rekke unge kvinner som er vokst opp med abort som en uproblematisk rettighet. Men når de står i situasjonen oppleves det som et eksistensielt sjokk.

Den viktige samtalen før

Denne uken gikk to Ap-kvinner ut i Vårt Land og inviterte til abortforlik på Stortinget. Kamzy Gunaratnam sier blant annet til Vårt Land: «Uansett hva vi mener om grensen for selvbestemt abort, så må vi klare å samle oss i Stortinget om at det må bli bedre oppfølging etter abort».

I utgangspunktet er kompromisstenkingen god. Men også Gunaratnam ser ut til å glemme alle de som strever før og under det vanskelige valget. Svært mange ønsker å ha en nøytral og utenforstående person som kan lytte til argumenter både for og imot aborten. De ønsker å snakke med en som ikke har familiære interesser eller som utøver press. Slik vi har skrevet i Vårt Land finnes det en god del kvinner som opplever press både fra kjæreste eller partner. Andre opplever press fra foreldre og andre mennesker i sine egne omgivelser.

I det samfunnet vi nå lever i, er det lite press på å beholde barnet. Tvert imot rapporter mange at de opplever seg presset til å ta abort. Dette presset kommer fra både kjærester og partnere, men også fra foreldre og venner. I vårt samfunn er det i stor grad forbundet med skam å få barn i ung alder. Samfunnsnormen er at vi skal planlegge, ta utdanning og ha en materiell levestandard på plass før vi får barn. For mange betyr dette presset at egne valg blir underordnet og at en faktisk selvbestemmelsen smuldrer opp.

For andre som ikke makter eller ønsker å beholde barnet, vil det også være viktig å få klarlagt og snakket seg gjennom dette på forhånd. Det vil gjøre det betydelig lettere å leve med et slikt eksistensielt valg i ettertid.

Tilbudet må ikke kuttes

Derfor er det utrolig viktig at utvalget går inn for lovfestet rett til samtale og veiledning fra helsepersonell som lege, sykepleier, jordmor, helsesykepleier eller sosionom. Et slikt tilbud må ikke bare bli tomme ord, men være en reell mulighet.

Som Vårt Land har skrevet flere ganger er det få hjelpetilbud for kvinner som vurderer abort. Derfor må en lovfesting få konsekvenser. Bevilgningene til både offentlige instanser og ideelle tilbud må prioriteres. Derfor er det foruroligende at Amathea ble kuttet med 6 millioner kroner i budsjettet for 2023, slik Vårt Land skrev i januar. Noe av det de måtte kutte var undervisning og helsetilbud innen kvinnehelse, seksuell helse og prevensjon til jenter og kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn, samarbeid med asylmottak og flyktningtjenester ble rammet av kuttet. Amathea måtte gå over til å tilby flere tjenester per telefon, video og chat. Dette gjør selvsagt tilbudet dårligere.

Kvinnehelse nedprioriteres

Abort ble kjempet fram som en kvinnerettighet. Derfor har det eksistensielle og krevende valget ofte blitt underkommunisert. I praksis har det dessverre ført til at abortrådgivning har blitt nedprioritert. Men også dette handler om kvinnehelse. Tiden er inne for å ta akkurat det på alvor.