Det er en ulmebrann i frikirkene landet over. Samlivsspørsmålet preger pastorer, lederråd og medlemmer. Debattene går også hardt for seg i Vårt Lands spalter, der det har blitt tastet ned beskyldninger om maktspråk, og om taktikkeri, fremfor teologi. På samme måte var det full fyr i Den norske kirke gjennom flere tiår. Folkekirken landet omsider på to syn. Prosessen var imidlertid vond for mange og den skapte dype sår.
Den teologiske uenigheten kan gå tvers gjennom storfamilien som har samlet seg til familiemiddag etter gudstjenesten. Da kan det være greit å forberede noen kjøreregler for debatten
Nå er det frikirkenes tur. Det neste tiåret vil samlivsspørsmålet bli diskutert på makronivå i kirkesamfunnene, slik vi i dag ser i Misjonskirken Norge, Frikirken og Metodistkirken Norge. Frikirken skal utarbeide et dialogskrift, der hver enkelt menighet skal samtale om temaet.
Men også i de små fellesskapene vil samtalen gå. I cellegruppa eller rundt middagsbordet. Den teologiske uenigheten kan gå tvers gjennom storfamilien som har samlet seg til familiemiddag etter gudstjenesten. Da kan det være greit å forberede noen kjøreregler for debatten.
Her kommer generasjon Z
Man har lenge lykkes med å fortie temaet og diskusjonen. Men jeg tror ikke såkalte liberale millenials eller generasjon Z, som er vant til en stor grad av åpenhet og medbestemmelse, vil bli med videre på en fortielses-strategi. For én ting er sikkert: Tiden for fortielse er forbi. Det er ikke en strategi å ikke ha samtalen, særlig hvis noen sterkt ønsker å ha den. Det er fint at Frikirken på nasjonalt nivå legger opp til dialog. Samtalen bør tas, selv om det gjør vondt.
For enkelte kan det virke som om dette ikke er et tema. Samlivsspørsmålet fremstår som ukomplisert med et åpenbart riktig svar. I forlengelsen av dette kan man hevde at saken ikke trengs å diskuteres. Da kan det være hensiktsmessig å gjennomføre følgende tankeeksperiment: Forestille seg hvordan det er å få beskjed om at det å elske kona eller mannen sin er synd, og at de heller bør leve i sølibat. Og det med selve Bibelen forankringsgrunnlag. Vondt, ikke sant? Spørsmålet er vanskelig.
Konservativ, men ikke ond
Pappaen til Pørni (i TV-serien Pørni) sier noe interessant til henne om fostersønnens besteforeldre: De er ikke onde, de er bare kristne. For en del folk tror faktisk at det å være konservativ kristen kan forveksles med ondskap. Faren til Pørni vet bedre, uten at det egentlig stiller kristendom i noe særlig godt lys.
Mennesker som har vokst opp i konservative frikirkelige kontekster vil kunne kjenne seg igjen: Tante, pastor eller morfar er ikke ond. De er bare personlig overbevist. Og mener at mennesker ikke kan sette sine personlige ønsker over Guds klare ord. For de fleste konservative kristne er ikke et klassisk samlivssyn begrunnet i å forvolde noen smerte, men å følge Guds gode vilje for menneskers liv.
Det ligger en tanke om frihet i det. At de rammene Gud har satt for mennesket, tar sikte på å være frigjørende. Det smerter også å se at selve grunnstrukturen for samfunnets minste byggecelle, familien, smuldrer hen. Noen av de mest bibeltro(ende) menneske jeg kjenner, er de rauseste jeg kjenner. De deler villig vekk av sin inntekt til gode formål. Men forvoldelsen av smerte blir gjerne tillagt dem som motivasjon.
Det lille barnet
Samtidig er forvoldelsen av smerte en tydelig konsekvens, historisk og i dag. Da en frikirkepastor i sin tid uttrykte at «griser vet bedre enn homofile», er det sannsynlig å tenke at dette sitatet nådde barn som senere skulle definere seg som skeive. Det er grenseløst naivt å tro at en slik rangering eller sammenlikning ikke gjør vondt. Eller hva med 14-åringen som var på leir og prøvde iherdig å undertrykke sin første forelskelse i «feil kjønn», mens leirlederen underviste om at «å praktisere homofili er synd»?
Det er naivt å tro at disse erfaringene ikke er formende. Det lille barnet i oss, tenåringen i oss, bærer med seg erfaringer hele livet. Det fordrer klokskap i hvordan man formulerer seg. Det er særlig et ledelsesansvar og fordrer visdom fra pastorer over hele landet.
Store og små fellesskap har behov for noen skikkelige fredsarbeidere nå. Ekte fred er ikke bunnet i frykt
Fred betyr ikke stillhet
Dåpssyn har tidligere splittet kirkesamfunn. Og skapt nye. I alle relasjoner finnes det grenser for dialog, selv om ønsket er å få det til. Blir dette tiåret der frikirkelige bevegelser skal splittes som følge av samlivssaken? Det er et realistisk utfall som en må ta innover seg.
De som skaper fred, skal arve Guds rike, i følge den store boka. Det er ikke bare en jobb å unngå konflikt. Det er også en jobb å skape fred. Men fred er ikke det samme som stillhet, fortielse eller undertrykkelse av debatter.
Store og små fellesskap har behov for noen skikkelige fredsarbeidere nå. Ekte fred er heller ikke bunnet i frykt. Frykt for konsekvenser. Frykt for å splittes. Frykt for å debattere. Det er en misforstått oppfatning av fred. At debattene ikke er synlige, betyr ikke at det ikke er der.
De som har drevet med fredsarbeid vet at det kan være smertefullt. Og hardt arbeid. Jeg mener små og store fellesskap bør reflektere over noen kjøreregler for debatten. Og hvilke forestillinger en har om de man diskuterer med.
Ulmebranner er ikke nødvendigvis så synlige, men de kan volde stor skade. Og det er grunn til å drive slukningsarbeid også her. Grunnstrukturer ødelegges i en sakte forbrenningsprosess. Relasjoner kan svinne hen. Gudstjenestedeltakelse fra det gjengse medlem svis bort.
Og på toppen av det kan ulmebrannen raskt bli til en flammebrann.
