Kirken skal bidra til å verne samfunnets grunnleggende verdier

En luthersk kirke skal nære tro ved ord og sakrament og den skal være en samfunnsaktør. «Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro», står det i Jakobsbrevet. Som enkeltpersoner og som kirke, er vi del av samfunnet. Hvis vi ikke er opptatt av alle medmenneskers ve og vel, er troen en virkelighetsflukt og den er ikke lenger kristen tro. Vi vender oss til Gud med vår tro, Gud trenger ikke våre gjerninger, men det gjør de fellesskap vi er del av. Paulus kaller våre gjerninger troens frukt. Det kan være ærlighet, vennlighet, barmhjertighet og engasjement for fred, frihet og rettferdighet.

Kirken som god samfunnsaktør

Nabolag, arbeidsplasser, partilag, idrettslag, historielag, frivillighetssentraler og frivillige organisasjoner har behov for slike gjerninger og slike verdier. I gudstjenesteliv, tros- og konfirmantopplæring skal kirken nære troen slik at dens medlemmer bidrar til et samfunn der det er godt å vokse opp, arbeide, leve og bli gammel. Slik er kirken en god samfunnsaktør.

Norge skal ikke tilbake til det kristne enhetssamfunnet.

Kirken begynte i Jerusalem og et hjørne av Genesaretsjøen. Romerriket ble ikke preget av kristendommen ved Peter og Paulus, men fordi mennesker og menigheter, i jobb og fritid, i ord og gjerning, viste hva det er å være kristen. Norske vikinger møtte, på sine reiser for tusen år siden, kristne som ga dem inspirasjon til endring av rettssystemet i vårt land. Det førte til at tinget på Moster i 1024 etablerte en ny rettsoppfatning i Norge. Den understreket det enkelte menneskes verd og at Gud, ikke makten, er rettens kilde. Makten skulle underordnes den retten som skulle gjelde for alle. Mostratinget ble en kime til at demokratiet kunne vokse frem.

Kirken skal bidra til å vedlikeholde respekten for grunnleggende verdier. Den skal si klart fra når begrepene tømmes for innhold.

Kirken er ikke en viktig samfunnsaktør ved å mene mye om mangt. Først og fremst er kirken en viktig samfunnsaktør i Norges mange, store og små lokalsamfunn. Den manifesterer troen ved samling om ord og sakrament i alle lokalsamfunn, gjennom hele året. Den driver barne- og ungdomsarbeid. Den lager møtesteder for unge og eldre. Den er viktig for kunst, musikk og kulturarbeid, og en viktig konsert- og samtalearena. Den tar den vare på mennesker ved livets lykkelige eller vanskelige korsveier.

Når begreper tømmes for innhold

Med utgangspunkt i møtene med menneskers hverdagsliv kan kirken delta i samtalen om hvilke verdier som skal prege vårt samfunn og være en nasjonal samfunnsaktør. Kirken er viktig når den på tvers av alle politiske meninger alltid fremhever at all politikk må bygge på respekten for alle menneskers iboende verdighet og vår felles fremtid på denne kloden. Menneskeverdet og vår felles fremtid trenger beskyttelse ved et kontinuerlig engasjement for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter.

[ Bjørn Kristoffer Bore: «Gamle milliarder blir som nye med Vedums tryllestav» ]

Kirken skal bidra til å vedlikeholde respekten for disse verdiene. Den skal si klart fra når begrepene tømmes for innhold. Det skjer for eksempel når NATO-allierte i forbindelse med Russlands angrep på Ukraina henviser til behovet for forsvar av «vestlige verdier» som om det er entydige størrelser. Andre NATO-allierte bruker de samme «vestlige verdier» til å legitimere misbruk av makt ved å undergrave demokrati og rettsstat. Det skjer for eksempel også om Norge godtar uthuling av asylretten, eller ikke bryr seg om at mennesker som lever blant oss ikke får offentlige papirer og rettigheter.

Gudstro ikke sikker kilde til god moral

Norge skal ikke tilbake til det kristne enhetssamfunnet. I vårt land lever nordmenn med ulik tro og ulike livssyn side om side. Lokalt og nasjonalt skal vi sammen forme det gode samfunn. «Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn» (STL) er det konkrete og gode uttrykk for denne virkelighet. Vi stiller med svake kort om vi tror at kristen gudstro kan vinne allmenn oppslutning som eneste, sikre kilde til god moral og etikk. Kristen og annen gudstro har vært brukt til godt og vondt. Den har vært brukt til å legitimere slaveri, korstog, kvinneundertrykkelse og kolonialisme. Den har vært brukt til å begrunne barmhjertighet, fredsarbeid, kvinners likestilling og opphevelse av slaveriet. Gudstro har aldri vært en sikker kilde til god moral. I et pluralistisk samfunn skal kirken sammen med andre løpende bidra til å formulere et grunnlag for etikk og samfunnets grunnleggende verdier som kan vinne allmenn oppslutning.

[ Sommervikar: – Det sier litt om prestemangelen når jeg får så mye ansvar ]

Kirken tror at Gud har skapt kloden og alle mennesker. Sammen med mennesker som har annen tro eller annet livssyn, kan kirken bidra til at respekten for menneskets iboende verdighet og klodens fremtid blir en samlende, etisk grunnlag. Dette grunnlaget muliggjør gode offentlige samtaler om temaer som kjønn, klima, krig, migranters rettssikkerhet, kunstig intelligens og hva det gode samfunn skal være. I disse samtalene kan kirken også hente frem den innsikt og de erfaringer den vinner ved sitt nærvær i Norges store og små lokalsamfunn. Slik blir kirken en samfunnsaktør som sammenholder det lokale og det nasjonale engasjement.