Kulturkrigen kaller ingen hyrder

Én ting har alle vi kristne til felles for tiden: For få vil bli våre hyrder. Det er ikke bare i Den norske kirke mange menigheter står uten prest. Tradisjonsrike bedehus og frikirker er flere steder uten forstander. Fra bakerste rad på The Send i Telenor arena forrige sommer la jeg merke til at det ble talt mye om misjon til «nasjoner» og «generasjoner», men ingenting om å forplikte seg som menighetsleder i lokale fellesskap. I Den norske kirke står selv fete prestekall uten søkere, særlig på landet.

Prestemangelen kommer snart dit du bor. Hvorfor er det så få som vil være gjeter for sauene om dagen?

Kulturkrigen er for troen det porno er for sex

—  William Skolt Grosås

Hvem vil bo i et vepsebol?

Et av svarene kan være kulturkrigens herjinger i kirken. Hvem vil bo i et vepsebol? Kulturkrigen kaller apologeter og evangelister på høyresiden, og organisasjonsfolk og aktivister på venstresiden, men ikke hyrder. Ikke mennesker som ser det som sitt kall å virke trofast med ord og sakrament uten å synes av andre enn det lokale fellesskapet. Ikke åndelige veiledere.

Kulturkrigen fanger lett troen, ved å gi den en sterk følelse av å være med der det skjer. Her står den viktige kampen i vår tid, prøver den hele tiden å overbevise oss om. Vinner du denne debatten, blir problemene løst. Kulturkrigen er for troen det porno er for sex: Den lover langt mer enn den kan holde. Den overdriver det uvesentlige og nevner sjelden det avgjørende. Der troen søker overgivelse til Kristus og hjertets fred, søker kulturkrigen slagord, likes og politisk gjennomslag. Der troen lever av næring fra det usynlige, er kulturkrigen ofte synlighetens, selvrettferdighetens og klikkhoreriets slave. Og slikt blir det ikke hyrder av.

Prestetjenestens viktigste oppgaver er usynlige i media. Og derfor blir den en naturlig taper i den religiøse oppmerksomhetsøkonomien.

—  William Skolt Grosås

[ – Knut Hamsun ble personlig kristen etter krigen ]

Lokalsamfunn, ikke medier

Om man leser den kristne dagspressen kan man få inntrykk av at prestetjenesten de fleste steder sirkler rundt konflikter, kontroversielle spørsmål og kulturkamp. Men som jeg forsøker å forklare studentene mine på NLA-høyskolen, er det langt større mulighet til å finne seg til rette som prest i lokale menigheter enn det ofte gis inntrykk av fra utsiden.

Med unntak av konfirmanter traff jeg i mine år som prest få eller ingen som forventet av meg politisk korrekthet. De fleste personer presten møter i løpet av en uke ønsker en eller annen form for åndelig veiledning, ikke meninger. Og de forventer av presten en som kan lytte til dem, be for dem og tale fra Guds ord til dem. Kirkens viktigste arena er ikke i media, men i lokalsamfunnene. Troens morsmål er ikke polemikk, men bekjennelse.

Spørsmål om hva som er rett lære og hva som skaper rettferdighet er selvfølgelig viktig for presten og pastoren. Men ingen blir troende av å tape en debatt, eller scrolle forbi kristne som fremviser sin moralske anstendighet. Når kulturkrigen kidnapper hyrden vil flokken sulte, selv med alle de rette meningene.

Hvem kan hjelpe meg å håndtere min angst? Hvordan kan jeg få kraft til å kjempe mot synden? Hva betyr det å leve et liv i bønn?

Når kulturkrigen starter dagen, virvles så mye støv opp i luften at bønnen kan få pusteproblemer eller bli nærsynt

—  William Skolt Grosås

Verken influenser eller kulturkriger

Prestetjenestens viktigste oppgaver er usynlige i media. Og derfor blir den en naturlig taper i den religiøse oppmerksomhetsøkonomien. Den som har hørt Jesu kall om å «fø mine lam» som en personlig tiltale, har ikke fått i oppgave å produsere «innhold» som kan underholde, eller vinne aktuelle debatter som kan engasjere. Prestens viktigste oppgave er å gi flokken næring til troen. My heart is broken, but my pastor is on TV, heter det i en gospelsang. Vi trenger prester og pastorer som kan tilby bønn, skriftemål og åndelig veiledning i lokale menigheter. Hyrden trenger verken være kulturkriger eller influenser for å lykkes i sin tjeneste.

I mitt eget liv som prest har det vært avgjørende å skape rom frie for politisk og teologisk polemikk, for å kunne konsentrere meg om bønnen og tjenesten med ordet. En god regel har vært å ikke lese aviser og sosiale medier før lunsj. Når kulturkrigen starter dagen, virvles så mye støv opp i luften at bønnen kan få pusteproblemer eller bli nærsynt. I tillegg til Skriften trenger jeg morgenen til de åndelige klassikerne, helst fra et annet århundre enn mitt eget.

Som C.S. Lewis bemerker i et berømt forord til et av kirkefedrenes skrifter, har motstanderne i tidligere tiders kontroverser ofte mer til felles med hverandre enn de har med oss. Å lese dem kan hjelpe oss å senke skuldrene i vår egen kirkekamp. Samtidig, påpeker Lewis, taler de åndelige klassikerne med en overraskende enhetlig stemme gjennom århundrene. Når støvet fra kulturkrigen har lagt seg, er sikten nesten klar fra katolske Ignatius av Loyola til Lutherske Melanchthon, selv om de var samtidige på hver sin side av store kontroverser. Kierkegaards prekener og Grundtvigs salmer passer perfekt sammen, tross at de to var skarpe motstandere i Københavns teologiske andedam på 1800-tallet.

[ Gjennom svarte natta ]

Ingen prester å miste

Sannheten er verdt å kjempe for, på alle arenaer. Men kulturkrigen vil ikke løse prestekrisen eller tilfredsstille vår lengsel etter Gud. Vi har for eksempel ikke råd til å være så nærsynte at vi mister alle de nåværende og kommende prestene som ikke deler kirkeledelsens løsninger på vanskelige teologiske spørsmål – en langt større prosent enn sosiale medier og livet innenfor Oslos Ring 3 gir inntrykk av.

Vi trenger biskoper og prester som nylig innsovnede Martin Lønnebo, som fremfor alt forstod sin rolle som prestenes (og folkets) åndelige veileder. Og som kjempet for å holde bønnen, ikke polemikken, i sentrum av kirkens liv.

Salige er de som har en god prest!

William Skolt Grosås er prest og underviser teologi på NLA-høyskolen i Bergen.