Det er et privilegium å besøke ulike sommerfestivaler, stevner og leirer. Det syder av liv i regi av kirkesamfunn, organisasjoner og bevegelser gjennom sommeren. Ofte kommer jeg på besøk som forkynner, og kjenner ikke enkeltmenneskene: Hvem som er ildsjelene, hvem som er med for andre gang og hvem som har første vakt i kafételtet. Det er mye som gjøres av mennesker i alle aldre. Uten uniform sørger de for innsjekk, renhold, aktiviteter, møter og organisering. Og vakthold da, selv om det begrenser seg hvor store muskler som trengs når arrangementene er rusfrie.
[ Dette er årets kristne sommerstevner – og noen minneverdige øyeblikk ]
Takknemlighet for de lange linjene
Jeg besøkte nylig min hjemmearena, Ufestivalen på Hedmarkstoppen. Å se over 900 deltakerne nyte fellesskap og Jesusglede i lyse sommerkvelder bringer tilbake minner fra min egen ungdom. Opplevelser i møtehallen, på plenen og på campingområdet. Nå er jeg blitt så voksen at jeg spør ungdommer hva de heter til etternavn, fordi jeg skimter noen jeg kjenner i ansiktene deres. Og ikke sjelden kjenner jeg mor, far eller besteforeldre. En ny generasjon får oppleve dette, og jeg fylles med takknemlig for de lange linjene. Det er stort at generasjoner kan få de samme minnene, til ulike tider. Og det er stort at i disse fysiske omgivelsene hvor jeg selv har vært ungdom og senere trillet min datter i barnevogn, kan få se henne være ungdomsleder for sin egen flokk. Jeg kan ikke annet enn å tenke at den lille linjen i mitt og min families liv har tusenvis av paralleller der ute i Kristen-Norge.
Med økt velstand og individualisme har det sneket seg inn en skyggeside av egoisme. Det er dette som gjør seg utslag i at fellesskapsarenaene som bæres av frivillighet har trangere kår.
— Øystein Gjerme
Det er ikke alle sommerfestivaler, stevner og leirer som blir arrangert i år. Ledermangel gjør det vanskelig å gjennomføre. Arrangementsansvarlig i NLM region Sørvest ber besteforeldre melde seg for å kunne gjennomføre leirer. Det er all grunn til å sende etterlysningen til besteforeldre i hele Kristen-Norge. Det er et presserende behov for flere frivillige om vi skal opprettholde og utvikle dette positive arbeidet.
Frivillighet etter pandemien
Under årsmøtet til Kristelig studieforbund på forsommeren, var temaet Frivillighet etter pandemien. Forsker Audun Fladmoe, ved Institutt for samfunnsforskning, leder en studie med samme tema. Han løfter frem ildsjelene, definert som de som gir mer enn 10 timer i måneden. Disse ildsjelene utgjør 20 prosent av befolkningen, men gjør 70 prosent av det frivillige arbeidet. Ildsjelene er svært viktige.
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) kartlegger også konsekvensene av pandemien. Dette er en paraplyorganisasjon for 102 barne- og ungdomsorganisasjoner, deriblant 20 kristne. LNU sier i en pressemelding at ildsjeler i den unge frivilligheten er slitne, mange har gitt seg, og det er vanskeligere å rekruttere nye. Det er variasjoner i hvordan de kristne organisasjonene erfarer dette, men ingen må undervurdere hvordan samfunnsutviklingen også preger oss.
Pandemien har konsekvenser i dette korte bildet, men om vi lider av long covid gjenstår å se. Derfor er det tjenlig for oss å evaluere situasjonen også i lys av en lengre historisk utvikling. For vi har endret oss i Norge, kristenfolket inkludert. Det er en kjensgjerning at vi har blitt et mer individualistisk samfunn, hvor verdien for, og viljen til, å investere i storfellesskapet er svekket.
Egil Svartdahl stilte for noen år siden spørsmålet; «Vi lever i en tid av familieegoisme. Hvem skal ta hånd om storfellesskapet om alt skal handle om vår egen familie?». Individualisme er positivt for samfunnet vårt, men dens egoistiske utslag er en trussel. Kristne verdier former oss til å bry oss om andre enn oss selv og våre egne, og gi kjærlighet og innsats til vår neste.
[ Øystein Gjerme og Ingunn Ulfstein: Ta ansvar for de sårbare ]
Frivillighet for kristne er disippelskap
Frivillighet for den som er kristen er mer enn dugnad, det er en del av disippelskapet. I Jesu kall til sine disipler viser han at det å følge ham, er å bry seg om noen utenfor seg selv. Disiplene ble et fellesskap fordi det var noen andre som var viktige.
Den svenske pinsebevegelsen har to store sommerfestivaler, hver av dem med om lag 15 000 besøkende. I motsetning til de fleste norske festivalene, er det ingen konferanseavgift. Kollektinnsamlingen bikker millionen hver stevneuke, fordi folk forstår at spleiselaget gjør sommeropplevelsen mulig for alle. En pastor i Nord-Sverige sa til meg forrige uke, «Lapplandsveckan skal være for alle. Folk kan dra på golfferie en annen uke i året. Denne uken handler om å tjene andre.»
Her er min kollega inne på noe viktig med tanke på motivasjonen for å delta på sommerens arrangementer. Er vårt motiv at vi gjør det for andre? Det er ikke opplagt at den prioriteringen skjer i vår kultur. Ifølge World Values Survey er den viktigste norske verdien personlig uavhengighet. Med økt velstand og individualisme har det sneket seg inn en skyggeside av egoisme. Det er dette som gir utslag i at fellesskapsarenaene som bæres av frivillighet har trangere kår.
Hva gjør vi med det? Vår beste respons er å gjøre noe aktivt. Sett av tid til å tjene andre, og forstå det som del av det personlige disippelskapet. Det er utrolig hvor mye hodet og hjertet kan lære av hendene og føttene når vi tjener andre.
[ Lisa Børud har fått tydelig beskjed: «Kommer ikke hvis du ikke spiller Tøff nok» ]