Jeg tror stadig flere kan føle seg som en av karakterene i Knausgårds apokalyptiske roman Morgenstjernen. Det er som om bunnsolide endetidstegn står i kø i vår tid. Rapportene fra FNs klimapanel blir stadig mer pessimistiske. Tørken herjer flere steder i verden. Tusenvis av mennesker er drevet på flukt i Afrika. I Ukraina kriger man fremdeles, og fra USA får vi daglige rapporter om nye masseskytinger.
I ærlighetens navn må jeg innrømme at ingen av de ovennevnte realiteter fremtvinger nattevåk for mitt vedkommende. Det er nesten litt fascinerende at jeg ikke affiseres mer av alle de dårlige nyhetene. Livet går ufortrødent videre, slik skal det visst være helt frem til enden om man skal ta Skriften bokstavelig. Folk skal spise, drikke og ta til ekte. Vi mennesker har en forbløffende evne til å se en annen vei.
Våre nærmeste
Nei, det er ikke det som skjer ute i den store verden som stjeler min nattesøvn. Den svake hylelyden som gjør seg gjeldende når jeg svinger mot venstre derimot, eller unger som lengter hjem og en overfylt kalender, ja da snakker vi. De fleste av oss bekymrer oss primært for våre nærmeste, vårt eget liv og det som berører livet vårt rent konkret.
Om en for Vårt Lands bestillings skyld allikevel skulle løfte blikket en smule, så vil jeg i det følgende si noe om et stort samfunnsspørsmål som bekymrer meg og kanskje har potensial til å holde meg våken om natta.
Å utgjøre en forskjell
Jeg og min kone har dette året jobbet på en kristen internatskole. Jeg er viss på at elevene som denne våren ble sendt ut fra Framnes og ut i den store verden vil utgjøre en forskjell. Jeg leser i avisen om russebudsjetter like store som for mellomstore bedrifter, om ekskludering, press og uønsket atferd.
På Framnes har i overkant av 80 elever samlet inn 1,2 millioner til Papua New Guinea slik at barn kan får grunnleggende helsehjelp. Det har vært flott å følge russen som har vært en samlet flokk der alle er inkludert. Før vi tok sommerferie, utfordret jeg elevene til å skrive en tekst om sine tre år på skolen. Det var sterkt å lese elevenes vitnesbyrd. Skolen hadde blitt et hjem, her hadde de fått venner, blitt sett og styrket i troen. For andre hadde skolen blitt en ny start hvor de hadde blitt kjent med et kristent miljø for første gang.
Ordtaket om at det trengs en landsby for å oppdra et barn har blitt en fjern illusjon, for familiene i landsbyen kan ikke lenger enes om hva som er rett
— Jarle Mong
We are all mad
Det som bekymrer meg og som kan forstyrre nattesøvnen er at dette viktige arbeidet og disse skolene er på kollisjonskurs med tidsånden, uten noe sikkerhetsbelte eller airbag. Den verden som disse friskolene en gang ble etablert i, er i ferd med å smuldre bort. Vi befinner oss nå i en sivilisasjon som kan skape kunstig intelligens og etablere bosetninger på Mars, men som ikke lenger kan enes om hva som er vakkert, godt, sant og rett. Det gamle ordtaket om at det trengs en landsby for å oppdra et barn har blitt en fjern illusjon, for familiene i landsbyen kan ikke lenger enes om hva som er rett.
Den virkelighetsoppfatning som for få tiår siden var gjengs, oppleves nå som hatefull og fordømmende av mange medborgere. I skolene er ikke lenger dannelse målet, man står igjen med kunnskap og kompetanse. «We are all mad here. I am mad. You are mad», sier katten til Alice i eventyrland, situasjonsbeskrivelsen passer på vår egen tid og kan ta nattesøvnen fra hvem som helst. Dette er en bekymringsfull utvikling for friskolene, som har tydelige verdiprofiler, et klart dannelsesoppdrag og en klar oppfatning av hva som er godt, rett og sant.
For meg ser det ut til at regjeringen ser på friskolene som avvikere i forhold til den rådende ideologi
— Jarle Mong
Hvor lenge?
I fjor mistet de menighetene som iikke vil gjøre alle medlemmer valgbare kulturstøtten i Klepp kommune. Bedehusene ble beskyldt for å radikalisere ungdommen og for å fremme et uakseptabelt syn på samliv og seksualitet.
Hvor lenge vil det går før de samme anklagene rettes mot de kristne friskolene? Ungdomsforeningene er ikke avhengige av disse økonomiske støtteordningene, men for de kristne friskolenes vedkommende er imidlertid den statlige støtten helt uunnværlig.
Saken i Klepp viser etter min mening at det nå finnes politisk vilje til å utfordre religionsfriheten som gir friskoler rett til å forskjellsbehandle. For meg ser det ut til at regjeringen ser på friskolene som avvikere i forhold til den rådende ideologi. «Tenk som oss om dere vil beholde pengene». Slik er jeg redd de autoritære røster i mangfoldighetens mektige rike vil lyde om regjeringen får det som de vil. Loven om konverteringsterapi og årvåkenheten i forhold til religiøs forkynnelse til og med i hjemmene vitner om en totalitær holdning.
Intensiteten i aversjonen mot friskoler kan muligens avta noe med Trettebergstuens avgang. Enn så lenge ser det ut til at Brenna, som er en garantist for regjeringens friskoleskepsis, blir sittende.
[ Strammer inn rundt private livssynsskoler: Her er Brennas nye lovgrep ]
Ungdommer trenger sårere enn på lenge arenaer der de kan være sammen med andre som deler deres tro
— Jarle Mong
Definisjonsmakt
Makthaverne har for lengst tilrevet seg definisjonsmakten på hva mangfold og forkynnelse er og hvilket mangfold og hva slags forkynnelse som skal tillates. Friskolene, som er et alternativ til de offentlige skolene, representerer ikke et mangfold som skal i varetas ifølge Brenna, som isteden beskylder friskolene for å skape parallelle samfunn. Mens lærere må vekte hvert ord i klasserommet kan radikal kjønnsideologi fritt få utfolde seg i norske klasserom.
Regjeringen vil med sitt siste forslag gjøre det vanskeligere å etablere nye friskoler, det siste kuttet i revidert nasjonalbudsjett vil ramme friskolenes økonomiske evne til å vedlikeholde sine bygg. Under strømkrisen gikk det lang tid før friskolene fikk på plass støtteordninger.
For meg er summen av alle disse signalene nok til å frembringe dyp bekymring og potensiell ufrivillig rangling. Grunnleggende friheter som foreldres valgfrihet og bestemmelsesrett over sine barns opplæring trues nå av nidkjære ideologer som ironisk nok i toleransens navn pålegger skolebarn å delta i Pride-markering.
Regjeringens ensrettede syn truer et alternativ for tusenvis av ungdommer og foreldre. Ungdommer trenger sårere enn på lenge arenaer der de kan være sammen med andre som deler deres tro, slik at de kan bli «brave i verden og dyktige til ferden» som vi synger i Framnes-sangen.