Helt siden Russland erobret Krym på 1700-tallet, har kontroll med Svartehavskysten vært et sentralt mål i russisk strategi. Ukraina-krigen kan sees som et ledd i denne strategien.
Krigen Putin har satt i gang kan ende med at Russland igjen mister kontrollen med Svartehavet. Spørsmålet er hvilke følger det vil få for ham og Russland.
— Erling Rimehaug
For Putin handler denne krigen om langt mer enn Svartehavet. Hans mål er å innlemme hele Ukraina og gjøre landet russisk. Det er en nærmest irrasjonell besettelse. Likevel kan det være et poeng å være klar over hvilken rolle Svartehavet spiller. Når det en gang måtte bli snakk om fredsforhandlinger, kommer det til å bli en avgjørende faktor. For Russland gjelder det å kontrollere mest mulig, for Nato å hindre at Russland får full kontroll.
Hav med vide konsekvenser
Krimkrigen i 1854 handlet nettopp om kontroll med Svartehavet. Men krigen begynte faktisk som en krangel mellom ortodokse og katolske prester i Betlehem. Krigen utspilte seg også i Kaukasus, og i Østersjøen og Kvitsjøen var russiske styrker i kamp mot briter og franskmenn. Dette illustrerer at kampen om kontroll med Svartehavet har konsekvenser langt utenfor dette området.
Svartehavet har gjennom lange tider vært en viktig ferdselsvei mellom nord og sør. De greske byene rundt svartehavskysten drev for to tusen år siden en livlig handel med videre forbindelse til hele middelhavsområdet. Da de romerske keiserne etablerte Konstantinopel ved innseilingen til Svartehavet, ble byen et midtpunkt for handelen mellom nord og sør. Vikingene seilte ned de russiske elvene og over Svartehavet til Konstantinopel. For Kyiv-riket, som var forløperen til Russland, var forbindelsen til Konstantinopel helt avgjørende.
[ Torsdagen da hverdagen forsvant ]
Osmansk innlandshav
Men på 1500-tallet ble Svartehavet et innlandshav i det osmanske riket. Russland var innestengt og innadvendt. Ved inngangen til 1700-tallet åpnet Peter den store veien mot vest over St. Petersburg. Åpningen mot sør kom under Katarina den store i andre halvdel av 1700-tallet, og begynte med erobringen av Krym fra tatarene, som var allierte med osmanene.
Øst for Svartehavet lå de kristne landene Georgia og Armenia. De søkte russisk hjelp til å frigjøre seg fra osmanene, men resultatet ble at de ble overtatt av Russland. Russland erobret også det muslimske Abkhasia og fikk dermed kontrollen over hele nord- og øst-kysten.
Alle mot Russland
Også de ortodokse kristne på Balkan søkte hjelp hos Russland for å slippe fri fra det osmanske riket, og Russland gjorde krav på å bli deres beskytter. Det forarget Østerrike, som så Balkan som sitt område. Alliansen mellom Russland og Østerrike hadde siden Napoleonskrigene holdt Europa stabilt. Men nå sluttet Østerrike seg til England og Frankrike som alle ville stanse den russiske framrykkingen på osmansk område.
Krigen som fulgte er blitt kjent som Krim-krigen, som huskes for sin meningsløse nedslakting og for Florence Nightingale. Den ble langt på vei en seier for Russland, som erobret store deler av det østlige Anatolia, der det bodde svært mange armenere.
Den russisk-tyrkiske krigen noen år senere førte til at Russland måtte trekke seg nordover mot Kaukasus igjen. Dermed ble bare de nord-østlige delene av de armenske områdene russiske. Det er det som nå er blitt til republikken Armenia. I de armenske områdene som kom under tyrkisk herredømme ble armenerne utryddet.
Mistet nesten alt
Sovjetunionen hadde kontroll over store deler av Svartehavskysten: Sovjetrepublikkene Ukraina og Georgia i nord og øst, og vestkysten gjennom de kommunistiske vasallstatene Romania og Bulgaria. Dette endret seg da unionen gikk i oppløning. Ukraina og Georgia ble selvstendige stater i 1991. 13 år senere ble Bulgaria og Romania med i Nato, og dermed var Russland nesten utestengt fra Svartehavet. Bare området ved Sotsji og østlige del av Azovhavet ga Russland en liten kystlinje.
Et visst fotfeste fikk de likevel på østsiden av sjøen. Abkhasia brøt ut av Georgia allerede i 1991. Det ble en bitter og voldelig konflikt med grusomheter på begge sider. Abkhasia fikk hjelp av Russland, og da Georgia prøvde å ta kontrollen tilbake i 2008, gikk Russland til angrep på Georgia hvor blant annet hovedstaden Tblisi ble bombet. Abkhasia ble i praksis russisk.
Fra Georgia til Krym
Reaksjonene internasjonalt på det russiske angrepet mot Georgia var ganske beskjedne. I ettertid er det lett å se at det må ha oppmuntret Putin til å ta neste skritt for å få kontroll med Svartehavskysten: Erobringen av Krym i 2014. Det førte til vestlige sanksjoner og langt kjøligere forhold mellom Russland og Vesten. Men hadde Putin stanset der, ville kanskje dette med tiden blitt normalisert.
Så langt har Ukraina greid å beholde resten av kystlinjen nord-vest for Svartehavet, og de håper å ta mer tilbake i vår. Men russiskvennlige krefter i både Georgia, Moldava og Bulgaria skaper frykt for en eller annen form for russisk maktovertakelse på både på øst- og vestkysten.
De lange linjer
Kontrollen over Svartehavskysten er bare et av mange momenter bak krigen i Ukraina. Men ser man på de lange linjer i historien, blir det klart at kontrollen over denne vannveien fortsatt er et viktig spørsmål.
Den krigen Putin har satt i gang kan ende med at Russland igjen mister kontrollen med Svartehavet. Spørsmålet er hvilke følger det vil få for ham og Russland.
