En lovprisning av kirkerommet

«Det er behov for en renessanse for det dype alvoret, ikke underholdning, en ny fødsel for følelsen av at under kirkens hvelv er det plass til alt, ikke ferdiglagede svar med fokus på rett og galt.» Slik skriver den svenske biskop Fredrik Modéus og fortsetter med at vi må holde fast ved store ord som nåde, skyld, synd, forsoning, rettferdighet og annet som finnes i kirkens skattkammer. (Dagens Nyheter 20.12.22)

Kirkerommet er blant skattene i kirkens store kammer. Når jeg blir bedt av min menighet om å møte konfirmantforeldrene, inviterer jeg dem inn i Vestre Aker kirke. Den er i seg selv en varig fortelling om alvor og at under kirketaket er det plass til undring, ulike livserfaringer og forskjellige svar på livets store spørsmål.

Gud gjør ikke forskjell på folk

Vi begynner kirkevandringen i våpenhuset. Tidligere skulle våpnene etterlates der, nå kan vi mentalt legge fra oss alt vi bruker for å fremheve oss selv: titler, god økonomi, gode skolekarakterer, høy utdannelse – eller god og dårlig selvfølelse. I kirkerommet stiller vi alle likt: «Gud gjør ikke forskjell på folk».

Biskop Modéus skriver om at kirken skal være som et feltsykehus for dem som er såret i livets strid. Et ladepunkt for medmenneskelighet.

—  Trond Bakkevig

Inne i kirkerommet står kirkens gamle døpefont rett innenfor døren. Slik sto den i gamle kirker for å markere at det er i dåpen vi blir medlem i kirken. I Vestre Aker har vi en ny, flyttbar døpefont. Kammerkoret trenger plassen når de har konserter. Jeg ble døpt i den gamle da den sto foran i kirken. Med en viss glede forteller jeg at den i sin tid var den finansiert av eieren av Schous bryggeri!

Fra midtgangen ser vi glassmaleriet over alteret. Det viser Kristus som holder dom ved tidens ende. Jeg merker at konfirmantforeldrene skvetter litt når jeg nevner dommen, men sier at den skal vi ikke være redd for. Kristus vil fortelle sannheten om våre liv, men dom og straff er to forskjellige ting. Derfor, når jeg er prest ved gudstjenesten her i kirken, ser jeg opp på glassmaleriet og minnes hva Svein Tindberg en gang sa på et prestemøte: «Det prestens oppgave er å løfte menigheten frem for Gud.» Jeg står for alteret fordi Gud kommer oss i møte med sannhet og nåde.

[ Bjørgvin bispedømmeråd vil ha Jepsen ]

Når vi er ved den halve alterringen sier jeg at den delen som mangler, kan invitere oss til å tenke at ved denne delen er de vi ikke kan se, men som er del av vårt fellesskap som kristne. Et globalt fellesskapet av levende og døde. Nå tar vi som regel imot brød og vin i midtgangen foran i kirken. I køen for å komme dit, er vi unge og gamle, har ulike oppfatninger om mange spørsmål, kommer med tro og tvil. Men, vi kan alle tenke at vi er del av det pilegrimstog gjennom historien som kirken er.

Til ettertanke og samtale

I hver sin nisje i prekestolen står de fire evangelieforfatterne som malte gipsfigurer. De holder det som symboliserer deres evangelium: Matteus med stentavler og engelen. Han begynner evangeliet med Jesus sin stamtavle og var opptatt av sammenhengen mellom Moses og han. Markus med løven fordi han innleder evangeliet med Johannes døperen, røsten som roper i ødemarken der det var løver. Lukas med oksen som er offerdyret. Han innleder med fortellingen om presten Sakarias og hans røykoffer. Johannes har ørnen fordi denne symboliserer at troende skal som denne fly mot Guds evighet i det høye. Når predikanter speiler evangelienes forskjelligheten, kan prekenen også bli innledningen til ettertanke og samtale. Da kan også de store og alvorlige ordene brukes slik at tilhørere kan kjenne at de gjelder deres eget liv.

Ved prekestolen ber jeg konfirmantforeldrene snu seg. Da kan de se orgelet på galleriet og flygelet. Musikk og fellessang har alltid vært del av kirkens liv. Musikken tar troen dit ordene ikke lenger bærer. Salmesangen binder oss sammen og med dem som gjennom århundrene har gitt toner til bønner, lengsler, sorger, klager, gleder og takknemlighet.

Kirkene er ikke møtesaler med en scene og en talerstol. Slik kunne det lett ha blitt. På et tidspunkt i kirkehistorien mente mange at Jesus eller det guddommelige ikke skal avbildes. De mente at kunst tar oppmerksomheten bort fra Guds ord. De ble kalt billedstormere, men tapte kampen på åttehundretallet. I reformasjonstiden forsøkte deres etterfølgere seg på nytt. De vant de ikke frem i vår kirke, men der de vant frem, er det bare brune benker igjen. I vårt land er kirkene fremdeles de eldste og blant de viktigste kunstgallerier og konsertsaler i vårt land. De er rom der alle kan bli beriket, hente nåde og mot til å leve. De er rom hvor musikk, sang, malerkunst, glassmalerier og utskjæringer utdyper og fornyer det kristne budskap.

Kirken som et feltsykehus

Nettopp fordi vi har slike rom er det viktig å ivareta det biskop Modéus skriver om at kirken skal være som et feltsykehus for dem som er såret i livets strid. Et ladepunkt for medmenneskelighet. Og, et sted for møter mellom tro og tanke, ulike åndelige erfaringer, og samtalen om kirkens samfunnsengasjement. Den er ikke stedet der trosbekjennelsen brukes til å krysse av for rette svar. Også i kirken er nysgjerrighet kompasset på reisen.

Det var dette jeg ville formidle til konfirmantforeldrene. Hvis jeg klarte det, kan det forhåpentligvis bidra til at konfirmantene kjenner at de hører til i kirkerommet, at det er et trygt tilholdssted for tro og tvil, følelser og tanker. Det er deres rom. I Vestre Aker og over hele kloden.

[ Etterlyser kvinnelige imamer: Mannlige imamer møter ikke syke kvinner ]