Kommentar

Når kan man peke på noe og si: «Der gjør Gud noe»?

KARISMATIKK: For 20 år siden ble folk oppfordret til å forlate kirken sin for å «bli med på det Gud gjør» i Bergen. Slike holdninger har fått dårligere vilkår i dagens norske pinsebevegelse.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Hvor i Norge er det Gud gjør noe akkurat nå?»

Spørsmålet kom fra en bekjent av meg, en kveld for noen år siden. Vi var samlet en liten gjeng, hvor alle tilhørte pinsekarismatiske miljøer. I diskusjonen som fulgte, ble det blant annet trukket fram eksempler på menigheter og kristne bevegelser som vokste, og som hadde sterkt engasjement for bønn og misjon.

I ettertid har jeg tenkt en del på premissene. Når kan man egentlig peke på noe og si «der gjør Gud noe»?

«Flytt til Bergen»

Nylig publiserte avisen Dagen podkasten Levende Ord – vekst og fall. Podkasten forteller historien om den karismatiske menigheten Levende Ord, og dens eksplosive vekst fra oppstarten i 1992 og fram til sammenbruddet i 2006, der flesteparten av medlemmene forsvant. På et punkt bestod forsamlingen på Kråkenes i Bergen av nærmere 3000 medlemmer, og det fortelles om mange mennesker som flyttet langveisfra for å bli med.

I podkasten forteller pastor Sten Sørensen, som fulgte menigheten fra utsiden, at en venn i Levende Ord oppfordret ham til å flytte til Bergen for å «bli med på det Gud gjør». Folk snakket som om Levende Ord var det fremste stedet «der Gud var og der Gud åpenbarte seg», ifølge Sørensen.

Det er lett å kritisere sånne holdninger, med rette. Sørensen forteller hvor sårende det var for ham, som en pastor i en annen menighet, å bli fortalt at Levende Ord var stedet å være hvis han skulle følge Guds plan for sitt liv. For de fleste kristne er det dessuten absurd å tro at et miljø i Bergen nærmest står i spissen for det den allestedsnærværende Gud gjør på jorden.

Likevel er ikke eksemplet unikt. Hva er grunnen til at kristne fellesskap med ekstraordinær fremgang har blitt snakket om som steder der «Gud gjør noe stort»?

En vekkelsesbevegelse

Påstander om at Gud gjør, eller skal gjøre, noe helt spesielt gjennom enkelte kristne fellesskap har vært særlig utbredt i pinsekarismatiske sammenhenger.

Det kan ha sammenheng med at pinsebevegelsen historisk har vært en vekkelsesbevegelse, der målet ofte har vært at store folkemengder skal komme til tro og få et forvandlet liv. De gangene dette har skjedd, har man vært varsomme med å gi bevegelsens ledere æren for resultatet. Tvert imot, så er det ganske fundamentalt for pinsevenner å tro at det er Den hellige ånd som berører mennesker og fyller dem med tro, kjærlighet og kraft.

Når noen peker på fremgangen i menigheten sin og sier «dette har Gud gjort», er det ikke nødvendigvis ment som et tegn på arroganse, men på ydmykhet.

Samtidig har det noen åpenbare slagsider.

Viktigere enn alt

I podkasten fortelles det om hvor altoppslukende Levende Ord ble for mange. Noen solgte hjemmene sine, flyttet til Bergen og brukte store deler av fritiden sin på menigheten.

For mange ble trolig Levende Ord et svar på en lengsel etter Gud og kristent fellesskap, noe som også påpekes i podkasten. Samtidig er det lett å forestille seg at noe skjer med dynamikken, når deltakelse i menigheten omtales som å «bli med på det Gud gjør». For hva kan vel da være viktigere og mer meningsfullt enn å engasjere seg i menigheten?

Vekst og fremgang trenger heller ikke være et tegn på at man har Guds gunst – det kan også komme når folk manipuleres til innsats eller presses for hardt. Når man peker på et sted i vekst, og skråsikkert sier at «Gud gjør noe», risikerer man å legitimere både det gode og dårlige, og gjøre det vanskelig for folk å komme med kritikk.

Så når kan man peke et sted og si «der gjør Gud noe»?

Jeg synes egentlig det er et nyttig spørsmål å stille. Svaret man gir, avslører et syn på hvordan man tror Gud involverer seg i verden.

Å peke utelukkende på kristne suksesshistorier, slik som Levende Ord en gang var, viser at man tror Gud «gjør» noe som fører til fremgang, vekst og forvandlede liv. Så hva skal man da tro om Gud når positive resultater uteblir?

Vekst og fremgang trenger ikke være et tegn på at man har Guds gunst – det kan også komme når folk manipuleres til innsats eller presses for hardt

En samlet bevegelse

Forrige helg var over 1300 ledere fra pinsemenigheter over hele landet samlet til Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse Led. På mange måter har Pinsebevegelsen lyktes med et utfordrende prosjekt: Å samle flesteparten av landets pinsekarismatiske menigheter under samme paraply.

Flere menigheter som før stod på utsiden, har de siste årene blitt med i Pinsebevegelsen. Mange av de drøyt 400 menighetene er svært forskjellige, med ulike teologiske overbevisninger, uttrykk og visjoner.

Likevel tror jeg knapt noen i dagens pinsebevegelse vil slå seg på brystet og si at Gud «gjør» mer hos dem enn hos andre. Sånne holdninger har fått dårligere vilkår med årene, kanskje nettopp fordi ledere i de toneangivende forsamlingene deltar jevnlig i slike fellesskap som på Led, istedenfor å sitte på hver sin tue.

Pinsevenner flest vil nok fremdeles holde fast på muligheten for at Gud kan berøre enkeltmennesker og grupper på en spesiell måte – det er tross alt en sentral del av pinsekarismatisk spiritualitet. Men mange har også sett behov utvide gudsbildet, og fremme troen på at Gud ikke bare viser seg i det ekstraordinære.

For hvis man skal si noe om hva Gud gjør, kan man vel så gjerne peke på pusten man har i lungene eller på alt det gode i skaperverket. Da kan også større deler av livet få mening.


Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar