Kommentar

Ta ut uenighetspotensialet!

Alle de tre kandidatene til bispestolen i Bjørgvin kan bli strålende biskoper, men det er nesten en hemmelighet.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er lenge siden Kirkerådet hadde tre så sterke kandidater å velge mellom til en bispestol. Men det er det sannelig ikke lett å få øye på. Hvorfor blir det ikke tydelig hva de tre kandidatene mener og er gode på i presentasjonene?

Formidabel formidler

Sunniva Gylver er noe så sjeldent som en rikskjendis av en prest. Det er hun fordi hun er en strålende og villig formidler. Hun skriver og snakker oftere og på andre flater enn andre prester. Det hun formidler er solid og gjennomtenkt og bærer preg av sunn teologi og livsnærhet. Hun har også akademisk bakgrunn og utdanner prester på MF vitenskapelig høgskole. Gylvers teologi er sentrumsorientert, men med en kombinasjon av inderlighet, radikalitet og åpenhet som ikke så lett lar seg sette i bås.

Lokal og konservativ

Kjersti Gautestad Norheim er en dreven kirkepolitiker og en solid prest og teolog. Hun er godt kjent i bispedømmet etter å ha arbeidet der i 12 år. Norheim er også konservativ, og en konservativ som samarbeider og klarer å bygge broer til andre. Både for Bjørgvins del og når det gjelder sammensetningen av Bispemøtet nasjonalt, er hennes teologiske posisjon en styrke. Mange kirkemedlemmer og prester hadde stor sans for Halvor Nordhaugs standpunkter og måte å formidle dem på. I dag er det ingen sterke konservative stemmer blant biskopene i Norge.

For de store rom

Ragnhild Jepsen er en strålende liturg og predikant. Å holde et rom som Nidarosdomen er krevende, men Jepsen gjør det med trygghet og eleganse. Hun har vist at hun er en åndelig leder for de store anledninger, noe som er helt nødvendig for en biskop. Hun har gjennom sine mange år som domprost opparbeidet seg betydelig ledererfaring, også når det gjelder arbeidsgiveri. Jepsen er høyt respektert i det kulturelle Trondheim. Hun framstår teologisk sett som den mest folkekirkelig orienterte blant kandidatene, og kombinerer det tradisjonelle og høykirkelige med det nære og sosialt engasjerte.

Vaghetens apostler

Med min kjennskap til kandidatene, er jeg begeistra over at alle tre kan ende som biskop i Bjørgvin. Nettopp derfor er jeg også skuffa over det vi har sett av presentasjon. De har solide kvaliteter som er svært ulike, og de er antakelig ganske uenige om mange sentrale ting. Det har vi i liten grad sett i denne prosessen. Uenighetspotensialet dem i mellom er ikke tatt ut, og styrkene deres er ikke kommet ordentlig fram.

Vårt Land stilte alle de seks bispekandidatene fem spørsmål om vanskelige saker da den endelige lista med nominerte ble klar. Hvordan løste kandidatene det?

Ingen av de seks stod fram med en tydelig stemme. Tvert imot var de vage og gikk rundt grøten. Skal jeg karikere svarene, var de av typen: «Vi har en landsdekkende folkekirke med mye tillit. Det innebærer et stort bilde med mange virkeligheter og utfordringer. Jeg vil møte folk der de er, være lojal og lytte.»

Den norske kirke er en bred folkekirke, og vi trenger et stort spekter av ledere for at ethvert medlem skal kunne speile seg i dem og oppleve sine synspunkter ivaretatt

—  Åste Dokka

Men det går faktisk an å svare nei eller ja på et spørsmål. Da skjønner folk mer av den som svarer. Det går også an å svare at man sannelig ikke vet, og så utdype hvorfor. Det går an å si «Prinsipielt mener jeg kvinneprestmotstandere må endre seg eller slutte i jobben sin. I praksis er det vanskelig, fordi vi kan miste prester i et bispedømme som sliter med rekruttering. Derfor må jeg som arbeidsgiver strekke meg for å legge til rette, men ikke lenger enn at de kvinnelige prestene blir ivaretatt. Dette er ikke noe jeg kan løse i morgen, men jeg vil gjøre mitt beste.»

Det svarte de imidlertid ikke. De kom alle seks noe bedre ut av det i Kirkerådets egen sending fra St Jakob i Bergen, men da hadde de også to klokketimer på seg.

Samling på midten

Generelt har mange kirkeledere de siste åra sett seg litt for godt til høyre og venstre før de har åpnet munnen. Det virker som det er en sterk sentripetalkraft i sving i Den norske kirke. Jeg ser for meg alle biskoper og direktører og ledere spredt utover på toppen av en akebakke, for så etter noen få meter nedi løypa sammen å havne i et dypt spor i midten.

Nå er ikke sentrum noe fryktelig sted, men Den norske kirke er en bred folkekirke, og vi trenger et stort spekter av talspersoner og ledere for at ethvert medlem skal kunne speile seg i dem og oppleve sine synspunkter ivaretatt.

Dermed må alle som har ordet være konkrete om hva de mener. De kan gjerne snakke om egen usikkerhet, men må ikke la oss tro at de faktisk ikke vet hva de mener eller at de ikke tør å si det.

Forbilledlig unntak

Bispekandidatene i Bjørgvin skal ikke alene lastes for dette. De er en del av en kultur som de ikke rår over selv, men samtidig har de ikke kjempet synlig mot den. De har også gått en ganske dårlig skole hvis de har hatt de siste års kirkevirkelighet som forbilde.

Absolutt alle biskoper trenger ikke gjøre absolutt alle (og dermed ingen) til lags

—  Åste Dokka

Men det finnes unntak. I fjor gikk Solveig Fiske og Halvor Nordhaug, før de begge ble emeritert i november, ut mot hverandre i Vårt Land. De var uenige om teaterstykket Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning. De formulerte sine synspunkter offentlig og torde å vise fram sin uenighet. Det er forbilledlig, og offentligheten skulle sett mye mer av den reelle ulikheten på toppnivå i kirka.

Ingen erkebiskop

Vi har ingen erkebiskop i Den norske kirke. Tvert imot har vi tolv selvstendige biskoper. Noen synes det er et problem. Jeg mener det er en styrke. Men for at det skal bli en styrke, må biskopene ta ansvar for å dyrke sin integritet. Absolutt alle biskoper trenger ikke gjøre absolutt alle (og dermed ingen) til lags.

Så langt har honnørordet «samlende» vært synonymt med sentrumsorientert i Den norske kirke. Men det er slett ingen nødvendig sammenheng mellom de to. Det som samler kan like gjerne være et bål som lyser og varmer, og ikke en passe stor innhegning.

Det kan se ut til at det å få en lyskaster i fjeset ikke nødvendigvis får fram konturene så godt. Og makt hemmer, fordi det innebærer ansvar. Men alle ønsker seg likevel en markant biskop som er tydelig om hva hun vil og hvor hun står. Uansett hvem som blir biskop i Bjørgvin, håper jeg vi får se mye av henne i tida som kommer.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar