Når Gud kommer for tett på

«Vær meg nær, å Gud, vær meg nær», står det i en av de kjæreste salmene i salmeboka. Utallige salmer og bønner handler om at vi ønsker å erfare Guds nærvær i alle livets øyeblikk. «Kom nærmere», sa Rolf Kirkvaag på radioen i dens tidlige barndom. Dette kan nesten høres ut som en bønn mange retter til Gud: Kom nærmere!

Bønnene om et tett gudsnærvær kan se ut til å forutsette et gudsbilde som er godt og ukomplisert. Hvis vi ønsker noens nærvær, er det som regel fordi det skaper trygghet, støtte og trøst. For en del troende er gudsbildet så tillitvekkende og greit. Men hva når Guds nærvær ikke erfares så enkelt som dette?

Endimensjonale gudsbilder

De problematiske gudsbildene diskuteres med jevne mellomrom. Mange har fortalt om gudsbilder som har skapt helvetesangst og frykt for en nådeløs dom over hvem en er og hva en har gjort. Boka Gudsforgiftning av Tilman Moser som kom i 1979, var et sterkt vitnesbyrd i så måte om et gudsbilde av dette slaget som det var umulig å komme seg unna. Mitt inntrykk er at det dømmende gudsbildet i en norsk folkekirkelig sammenheng i dag betraktes som gammeldags. De fleste prester og forkynnere vil legge vekt på å formidle et gudsbilde som er støttende, og ergo vil også Guds nærvær representere noe utelukkende godt.

Det er et stort problem at det så ofte snakkes om nærvær som et honnørord, uten forbehold og uten problematisering. Nærvær kan være akkurat det mange trenger, men for noen er det motsatt.

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

Jeg har iblant reflektert over at dagens gudsbilder kan framstå som noe endimensjonale. Jeg kvapp til da jeg i høst leste Ingrid Brækken Melves nye roman Avstøtning. Her finner jeg et gudsbilde, eller snarere en gudsbildeproblematikk, som det er svært lenge siden jeg har støtt på i litteraturen, verken den faglige eller skjønnlitterære.

Portøren som sendebud

Rammefortellingen handler om Rebekka, en ung kvinne som nylig har vært gjennom en hjertetransplantasjon og ligger på sykehus. Hun har vært hjertesyk hele livet, og gjennom oppveksten har hun derfor levd nokså avsondra fra et liv som de fleste barn og unge lever. Hun er også prestedatter, og hele sykdomshistorien har fra barnsbein av vevd seg sammen med et intenst trosliv der Rebekka uopphørlig relaterer seg til Gud, eller nærmere bestemt til ett eller flere gudsbilder som opptrer som krevende størrelser i hennes egen bevissthet.

Rebekkas Gud er nærværende absolutt hele tida. Så nærværende at Rebekka ikke har fått rom til vennskap, kjærester, utdanning og jobb. Hun finner noen hvileskjær i enkelte opplevelser av Gud som bjørnemor, men i hovedsak er Rebekkas Gud en nidkjær Gud som forlanger all oppmerksomhet og all hengivenhet.

[ Odd Werner ville ta med seg den mørke hemmeligheten i graven. Men slik gikk det ikke. ]

I den postoperative tilstanden Rebekka befinner seg i, går hun inn og ut av drømmeaktige visjoner. I flere av visjonene opptrer portøren. Han er åpenbart et sendebud, kanskje en engel, og tar henne med på en bussreise. I bussen slipper ingen lyder inn, og ingenting kommer ut. Bussen er et tomt rom, et sort hull, der «han», altså Gud, ikke er. Tomrommet i bussen blir et fristed fra det intense gudsnærværet Rebekka opplever uavbrutt. Portøren sier til Rebekka:

«Det jeg prøver å få deg til å forstå er at han selv har laget fraværet for at folk skal begynne å lengte etter ham. Disse tomrommene finnes nesten ikke hos deg, bare som bittesmå lommer, du har kjent det et par ganger, det vet vi. Men iallfall, vi har utnyttet dette, det hele hviler på at det stemmer, at hullene finnes» (s. 172).

En nidkjær Gud

Det kan synes uforståelig i et sekulært samfunn at gudsnærværet for noen er så dominerende at de trenger fravær, lommer og tomrom uten Gud. Men dette er et gudsbilde som finnes hos flere enn Rebekka. Da portøren introduserer henne for tomrommet, begynner tårene hennes å renne. Om det er av frykt eller lettelse, får vi ikke vite. Det er heller ikke så viktig.

En nidkjær Gud er en Gud som går all in og krever alt. Det kan skape et temmelig klaustrofobisk gudsbilde, et gudsbilde der det ikke finnes fravær og frihet.

—  Merete Thomassen, gjestekommentator

Det som derimot er viktig i Avstøtning, er anskueliggjøringa av at gudsbilder, til tross for sekulariseringa, og til tross for det sympatiske gudsbildet som opptrer i mye av forkynnelsen for tida, kan være så invaderende at det blir livshemmende. Melves roman har fått stor oppmerksomhet, og det er flere anmeldere som plasserer gudsbildene som psykiatri. Jeg tror anmelderne tar feil. De er ikke et utslag av psykiatri. Jeg tror disse gudsbildene lever i beste velgående hos flere enn vi tror.

Flere steder i Bibelen står det at Gud er en nidkjær Gud. Det er det mange som har fått med seg. En nidkjær Gud er en Gud som går all in og krever alt. Det kan skape et temmelig klaustrofobisk gudsbilde, et gudsbilde der det ikke finnes fravær og frihet.

Trenger luft

Det er et stort problem at det så ofte snakkes om nærvær som et honnørord, uten forbehold og uten problematisering. Nærvær kan være akkurat det mange trenger, men for noen er det motsatt. Mange trenger luft, både i forhold til Gud og mennesker, i alle fall i perioder. For noen er avstand et vel så sterkt behov.

[ Ukrainere forsøkte å skjule foreldreløse babyer i kirke – men ble funnet av russerne ]

Det er et enda større problem at gudsbildene som brukes i forkynnelse og liturgi, ikke greier å reflektere større variasjon. I Markus 4,30–32 snakker Jesus om Guds rike som et sennepsfrø som vokser og blir et tre så stort at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det. Her kan fuglene fly til og fra og få avstand og frihet når de trenger det, og nærhet når de trenger det.

Jeg skulle ønske noen kunne forkynne dette gudsbildet for Rebekka og alle andre som trenger frihet og luft når Gud kommer for tett på.

[ Disse troner på inntektstoppen i Kristen-Norge ]