For første gang på lenge har forbruket gått ned i Norge. I juli falt forbruket av varer med 2,7 prosent og av tjenester med 1,6 prosent – og brutto nasjonalprodukt falt med 0,6 prosent, Statistisk sentralbyrå mener det kan være et første tegn på nedkjøling av økonomien. Men hva om det er et første tegn på andre tider?
Ett månedstall er selvsagt altfor spinkelt grunnlag til å si noe om en trend. Alt kan komme til å snu. Krigen i Ukraina vil ta slutt, utbyggingen av alternativ energi vil skyte fart, ny teknologi kan gi nye muligheter og vi kan finne bedre måter å organisere økonomien og samfunnet. Men bør det være et mål å få fart på forbruket igjen?
Har fått det stadig bedre
Målt med dagens mål, var vi fattige i min barndom. Mor sydde klærne våre og vasket dem for hånd, vi reiste aldri på ferie og fritiden organiserte vi selv eller deltok på slikt som var gratis. Men vi opplevde oss ikke som fattige – for de fleste hadde det slik. Dessuten opplevde vi at vi stadig fikk det bedre. Vaskemaskin, kjøleskap og fjernsyn kom etter hvert i huset. Vi hadde en forventning om at det ville fortsette slik.
Forventningen om at det skal bli bedre har vært med oss i minst hundre år. Selv når mange fikk det dårligere, som i mellomkrigstida eller under krigen, hadde man troen på at felles kamp ville føre fram og alt igjen bli bedre. Er vi nå for første gang i ferd med å måtte innstille oss på at den materielle framgangen ikke vil fortsette?
[ Jesus setter en grense for økonomisk vekst ]
Det gode og enkle liv
Men er det så ille? Er det ikke gode grunner til at vi bør redusere forbruket vårt? I femti år har det vært et stadig tilbakevendende tema. På begynnelsen av 70-tallet var det en tanke som var i ferd med å få stor gjennomslagskraft. Det gode liv var det enkle liv, gjenbruk og nullvekst skulle gi et bedre samfunn. I 1975 sa 74 prosent av nordmenn at de ikke ønsket mer vekst.
Det ble et blaff. Økende arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon skremte. Politikerne svarte med skattelettelser, fjerning av reguleringer og privatisering for å få fart på økonomien. Og så begynte oljeinntektene å strømme inn. Siden da har det bare gått oppover, bortsett fra et par mindre tilbakeslag under rentesjokket på 90-tallet og finanskrisen for drøyt ti år siden. Forbruket i Norge er tredoblet på disse femti årene, og vi har vent oss til et helt annet liv enn det vi hadde i min barndom.
Det blir ikke enkelt å omstille seg til at det beste vi kan håpe på, er at det ikke blir verre
— Erling Rimehaug
Etter hvert som klimakrisen har sunket inn som en realitet, har tanken om at vi må begrense forbruket fått nytt liv. Men det har hele tiden vært et snakk om noe vi kan – eventuelt bør – velge. Nå står vi plutselig overfor en forbruksnedgang vi ikke har valgt, men som er påtvunget oss.
Å bli tvunget til nøkternhet
Å bli tvunget til å redusere forbruket er noe annet enn å velge det frivillig. Det har ikke minst en sosial side. Dersom det er et fritt valg, er det noe som kan forventes av de som har litt å gå på. Når det er påtvungent, er det de som har det dårligst som får den hardeste støyten. Det blir vesentlig å føre en politikk som fordeler byrdene mer rettferdig.
Men påtvungen nøkternhet har også en psykologisk side. Den som går inn for å redusere forbruket frivillig, gjør det fordi man tror at det er et bidrag til å få en bedre framtid. Hvis det er noe som tvinges på oss, gir det lett grobunn for misnøye og pessimisme, og for sosial uro.
Jeg tror vi må erkjenne at forestillingen om at vi stadig skal få det bedre, er dypt forankret i oss alle. Det blir ikke enkelt å omstille seg til at det beste vi kan håpe på, er at det ikke blir verre. Resultatet kan fort bli en jakt på de som har skylden for at det har gått slik. Det kan skape dyp mistillit til både politikere og til andre ledere. Eller det kan bli jakt på grupper som kan være syndebukker – slik det skjedde med jødene etter første verdenskrig.
En helt ny tidsalder
Det sies ofte at vi må lære av historien, og som historiker synes jeg det er en god ide. Men ikke først og fremst fordi historien gjentar seg. Snarere kan historien hjelpe oss til å se hvordan vi kom dit vi er nå, og innse hva som skiller vår tid fra tidligere tider.
Vi har gjort for mye ut av oss. Og siden vi ikke makter å begrense oss selv, er nå naturen i ferd med å begrense oss
— Erling Rimehaug
De siste femti årene mener geologene at vi er gått inn i en ny tidsalder. De begrunner det med at menneskelig aktivitet nå har satt et varig preg på selve den geologiske strukturen på kloden. Vi finner radioaktivt materiale som stammer fra vår bruk av kjernekraft i grunnen over hele kloden. Vi finner plast over alt.
Vi har gjort for mye ut av oss. Og siden vi ikke makter å begrense oss selv, er nå naturen i ferd med å begrense oss. Tiden da vi bare kunne ta for oss mer og mer av klodens ressurser er rett og slett over.
Hvis ikke det skal gi oss en kollektiv depresjon, blir vi nødt til å finne andre verdier enn materiell framgang å bygge livet på.
