– Hvorfor viser de oss finger’n?
Spurte dattera mi et stykke uti førsteomgangen. Jeg heier på Lillestrøm, og stort sett annen hver helg tar jeg med meg barna på kamp. Jeg elsker det, og de sier at de liker det de også.
Forrige helg var vi på derby-match på bortebane mot Vålerenga. Rammen rundt kampen var fantastisk: fulle tribuner, mye lyd og flomlys.
Vi var på familietribunen til Lillestrøm-fansen, og på langsiden rett ved siden av satt flere personer og viste langfingeren mot oss. Langsiden er forbeholdt de som heier på hjemmelaget.
Jeg snakket det bort. Jeg sa at det sikkert var ment mot den harde kjernen av Lillestrøm-supportere, som sto på motsatt ende av den samme tribunen.
Og bare så det er sagt, med en gang – før fotballsupportere går i forsvarsposisjon: Dette handler ikke om supporterkultur. Jeg elsker supporterkultur. Jeg er del av den kulturen. Og jeg lever helt fint med fingrene. En finger i kampens hete mellom to supportergrupper er ikke en gang en bagatell. Jeg mener at det er helt greit. Det skal være «lov å hate» i lokaloppgjør.
Dette handler derimot om noe annet: menn.
Det som overrasket meg – og dattera mi – var nemlig at de som viste finger’n var godt voksne menn. De var som meg, 40 pluss. Og selv om de sikkert ikke mente det, ble «finger’n» retta mot en tribune hvor mange var barn. Det fikk meg til å tenke. Ville jeg gjort det samme selv? Nei, selvfølgelig ikke.
Godt voksne menn
Min påstand er selvfølgelig bare basert på egen empiri. Det kan ha vært tilfeldig. Men det er dessverre en rekke andre – og mer alvorlige – arenaer hvor godt voksne menn dominerer.
Samme helg som fotballkampen i Oslo, var det Pride-parade i Stavanger. Stavanger Aftenblad stengte til slutt nesten samtlige kommentarfelt på Facebook. Hvorfor? Som Aftenbladet selv skriver: Fordi en håndfull menn styrer kommentarfeltet. Flere av kommentarene var svært hatefulle.
Avisa har tidligere gått gjennom alle kommentarer på sin Facebook-side. Da fant de ut at det var 20 godt voksne menn som sto bak 30 prosent av innleggene (!).
For noen år siden sa VG at 90 prosent av de som ble utestengt fra kommentarfeltene deres på Facebook var menn over 50.
– Det er ikke de unge som trenger opplæring og oppfølging på nett og i sosiale medier. Det er de voksne, sa tidligere debattleder Øyvind Solstad.
Som vaktsjef i Vårt Land er en av mine oppgaver å moderere egne kommentarfelt. Også der er godt voksne menn overrepresentert.
Nå er det heldigvis veldig langt mellom en langfinger på en fotballbane og hatprat på nett, men hva er det som gjør at flere av oss ikke klarer å oppføre oss?
Selv er jeg trener for en flott gjeng tiåringer. Av og til sier de ting de ikke har lov å si. Det kommer noen fingre også. Da tar vi tak i det. Med en gang. Vi forklarer hvorfor det ikke er greit, og stort sett funker det. De skjønner, og vi kan på mange måter rettlede.
Det er ikke like lett med mann over 40.
Hvor er støtteapparatet?
Og her er kanskje kjernen: Barna har skolene. Fritidsaktivitetene. Rettlederne. Hvem har vi voksne? Jeg mener at godt voksne menn mangler støtteapparatet vi mennesker noen ganger kunne trengt for å oppføre oss. Hvem hjelper mann over 40? Hvem gir oss råd på sosiale medier, når vi sitter bak hver vår skjerm og ingen kan se oss? Kanskje det kunne vært så enkelt som en teoriprøve før vi fikk lov til å bruke sosiale medier? At vi innførte en «sosiale medier»-lappen?
Godt voksne menn mangler støtteapparatet vi mennesker noen ganger kunne trengt for å oppføre oss. Hvem hjelper mann over 40?
I tillegg må flere tørre å si fra, på nett og ansikt til ansikt.
Heldigvis har vi noen gode forbilder. Her er to eksempler.
- Sikkerhetsvakten på kampen mellom Vålerenga og Lillestrøm, som gikk bort til en av mennene som var mest aktive med «finger’n» og ba ham roe seg. Det la også barna merke til.
- Vålerenga-spilleren Osame Sahraoui. Etter kampen la en LSK-supporter ut en rasistisk Twitter-melding mot Sahraoui. Han viste seg som den flotte 19-åringen han virker å være, og svarte med å tilgi. Supporteren som hadde sendt meldingen, angret. Forhåpentligvis gjør han aldri det igjen.
Det nytter å si fra – også til godt voksne menn. Vi må bare gjøre det oftere.
