Kan islam bli sekulært?

Sekularisering i sin enkleste form innebærer at religion og religiøse institusjoner mister sin politiske makt. At det er mulig å både tro og ikke tro på Gud, og å tro på forskjellige måter er forutsetningen for vårt liberale demokrati med pluralisme og toleranse.

Men dagens sekularisme er mer omfattende. Den sier at Gud og religiøse argumenter ikke har noen relevans for samfunnsdebatten, og at ikke-tro regnes som det nøytrale og naturlige, mens tro er et valg og ofte ses som et fremmedelement.

Når islam kommer til våre vestlige samfunn, oppstår det en krise – både for islam og for samfunnet.

—  Erling Rimehaug

Dette er hva den kanadiske filosofen Charles Taylor kaller sekularisering type 3. Taylors bok A secular age kom ut i 2007. Fordi det katolske tidsskriftet Segl ba meg skrive en artikkel om Taylor, har jeg hatt et gjensyn med boken. Det minnet meg om hvor sentral kristendommen er for det sekulære samfunnet vi har i Vesten.

Hva keiserens er

Skillet mellom verdslig og åndelig, mellom religion og det som ikke er religion, kan spores tilbake til Jesu ord om å gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er. Den ble utviklet videre i Augustins bok om Gudsstaten.

Men det tok likevel lang tid før det ble vanlig å skjelne mellom religiøst og verdslig. En grunn til det er trolig at keisermakten brøt sammen i det vestlige Romerriket i tidlig middelalder. Det gjorde pavens kirke til den enerådende maken. Da fyrstemakten reiste seg igjen, ble det i kamp mot kirkens makt.

Å skille kirkens fra fyrstens makt ble opphavet til skillet mellom religion og politikk. Med reformasjonen kom luthersk toregimentslære og et ønske om å rense kirken fra verdslig makt. Med den franske revolusjonen tanken om å rense kulturen fra kristen innflytelse.

[ Tror muslimer har fått større tålegrense etter Rushdies Sataniske vers ]

Et produkt av det kristne Vesten

I den østlige delen av det gamle Romerriket – altså i Bysants – besto keisermakten. Der skjedde det en sammensmelting av kirke og stat – i det som ble forstått som en harmoni. Det ser vi fortsatt virksomt i dagens Russland, hvor skillet mellom religion og politikk ikke eksisterer.

Sekularisering kunne neppe tenkes uten kristendommen, men er også resultat av den politiske utviklingen i Vest-Europa. Når islam kommer til våre vestlige samfunn, oppstår det derfor en krise – både for islam og for samfunnet.

Selve begrepet religion forutsetter at det finnes noe i tilværelsen som lar seg skille ut under betegnelsen religion. Men islam omfatter nettopp hele tilværelsen, både enkeltpersoners liv og ordningen av samfunnet. Derfor er det meningsløst å skille ut noe som religion og noe annet som politikk. Islam har da heller ikke noe presteskap (bortsett fra i Iran der presteskapet er politikere).

Islam må endre selvforståelse

Den sekulære vestlige kulturen vil i pluralismens og toleransens navn gi også islam en plass. Men forutsetningen er at islam aksepterer å være en religion blant mange andre, og at argumenter fra Koranen og andre hellige skrifter ikke gis noen relevans i samfunnsdebatten.

De fleste muslimer i Vesten har akseptert at de må holde troen for seg selv og at islam ikke legger premissene for det samfunnet de lever i. Noen konflikter oppstår der islamsk praksis viser seg i offentligheten – slik som hijab, matregler eller hilseregler. Det har gitt opphav til mye debatt.

Men selve grunnproblemet er ikke at islam er en lovreligion, slik det ofte hevdes. Problemet er dypest sett at islams selvforståelse må endres om det skal kunne forenes med det sekulære samfunnet.

[ Mener Hans Nielsen Hauge ble utsatt for et konservativt kupp ]

Kan sekularismen endres?

Den islamske verden har en tradisjon for toleranse og aksept for andre oppfatninger. Men premisset var alltid at islam er rammen for samfunnet som alle må innordne seg under. Kan islam se seg selv som en religion blant andre religioner og akseptere at religion ikke former offentligheten?

Jürgen Habermas endret for noen år siden sin teori om den borgerlige offentlighet, og åpnet for at religiøse argumenter kan ha en plass i den offentlige debatt. Han gjorde det under inntrykk av følgene av islams tilstedeværelse i Vesten. Dette er et eksempel på at sekularismen også kan komme til å endres på grunn av islam.

Det liberale demokratiet

Den kristne kirken har innordnet seg under sekularismen og akseptert at religion tilhører den private sfære. Men vi ser også tendenser til å bryte ut av denne rammen, for eksempel i USA og Ungarn. Der har det fått form av et brudd også med det liberale demokratiet.

Derfor kan vi trenge en debatt om hvilke former for sekularisme som er nødvendige for å bevare det liberale demokratiet. Det kan være at det å gi rom for religiøse stemmer og få en forståelse for at tro er like normalt og fornuftig som ikke-tro, vil gjøre det enklere for alle troende å finne sin plass.

Det forutsetter at muslimer og andre religiøse må akseptere det liberale demokratiets grunnsteiner, først og fremst ytringsfriheten, men også friheten til å velge tro eller ikke tro. Og at dersom religiøse argumenter skal ha noe gjennomslag i samfunnet som helhet, må det være fordi de blir akseptert som gode og fornuftige av flertallet, ikke fordi de har noen selvstendig autoritet eller fremmes med maktmidler.

Snakker forbi hverandre

Debatten om dette blir hindret av at det antas at sekularisme og islam er enhetlige og uforanderlige størrelser. Derfor blir frontene så harde og preget av at man snakker forbi hverandre. Det grunnleggende spørsmålet er om islam kan endres, slik at det kan forenes med det sekulære samfunnet. Men da må vi også ha klart hva slags sekularisme det er vi ønsker.