Kommentar

Foreldre må slutte å luske i bakgrunnen

TEKNOLOGI: La de små barn komme seg ut. Og hindre dem ikke med en sporingsklokke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg var åtte år la jeg ut på langtur sammen med en god kamerat. Det startet med epleslang på et småbruk, før vi beveget oss videre langs et vann. Vi gikk i skogen, badet, løp etter sauer og fant etter hvert ut hvor vondt det faktisk gjør å ta på et strømgjerde.

Dagen etter kunne Stavanger Aftenblad bringe sin versjon av turen til sine lesere: «To åtteåringer ble funnet i god behold klokken 22 i går kveld. Da hadde de vært borte fra hjemmet på Ålgård fra klokken 15. Foreldrene slo alarm da det ble mørkt.»

En annen gang, kanskje et par år senere, fikk jeg en fremmed mann til å kjøre meg og noen kamerater halvannen mil til et tettsted hvor Viking skulle spille fotballkamp. Foreldrene mine hadde nok stusset fælt om de fikk vite hvor jeg var på vei. Sannheten er at de aldri fant det ut. Da jeg kom hjem noen timer senere, hadde jeg fått haik av en hyggelig dame. Hvor gamle var vi? Ti år, kanskje. Hva hadde vi lært? At det var nyttig å be om hjelp.

Utenfor «trygg sone»

I går kunne Vårt Land fortelle at stadig flere barn bruker smartklokke. «Det er særlig de siste to-tre årene dette er blitt veldig, veldig vanlig», uttalte Kris Munthe, rådgiver i Barnevakten.

Klokkene gjør det mulig for de minste å ha kontakt med foreldrene gjennom dagen. I tillegg har de en sporingsfunksjon, som innebærer at foreldre enkelt kan følge med på barnas bevegelser. I en app kan man opprette «trygge soner», og bli varslet hvis barnet forlater disse.

Foreldrene mine ville nok hatt god nytte av å feste en slik klokke på håndleddet mitt da jeg var barn. Da hadde det aldri blitt noe av leteaksjonen i 1996. Trolig ville de også ha stoppet meg mange andre ganger, men heldigvis var verken telefoner eller klokker spesielt smarte på midten av 90-tallet. Jeg fikk stort sett holde utflukter, omveier og eventyr for meg selv. Foreldrene mine var nødt til å vise meg tillit. En gang førte det altså til leteaksjon. Men stort sett gikk det bra.

Gode intensjoner

Som foreldre skal vi passe på barna våre. Men skal vi overvåke dem? Vite nøyaktig hvor de er til enhver tid, i stedet for å stole på at de forholder seg til en avtale? Er det slik vi lærer dem å bli selvstendige og trygge?

Jeg kjenner flere som har utstyrt barna sine med smartklokker. «Alle de andre i klassen har det», har flere sagt. Enten de bor midt i Oslo, eller på mindre tettsteder, forteller de meg at den lille dingsen på håndleddet gir økt frihet. Barna får lov til å gå ut alene, fordi foreldrene alltid vet hvor de er. Det er praktisk og trygt. I tillegg kommer andre nyttige funksjoner. Barna kan ringe foreldrene om stort og smått. Gjøre avtaler eller endre planer.

Det er med andre ord gode intensjoner som ligger bak bruken av disse klokkene. Likevel mener jeg ulempene er betraktelig større enn fordelene. Barn har rett og slett godt av å havne utenfor «trygg sone» iblant. Er det ikke i slike situasjoner de lærer og vokser, når de får utfolde seg på egen hånd og gjøre seg erfaringer på godt og vondt?

Og hva gjør det egentlig med et barn å vite at foreldrene kan følge med på hver minste bevegelse? Jeg vil tro det går ut over kreativiteten. Men enda verre: Hvordan blir man selvstendig når foreldrene alltid lusker i bakgrunnen?

Som foreldre skal vi passe på barna våre. Men skal vi overvåke dem? Vite nøyaktig hvor de er til enhver tid, i stedet for å stole på at de forholder seg til en avtale?

—  Thomas Espevik, kulturredaktør i Vårt Land

Trygghet

Sporing og overdreven kommunikasjon med barna gjennom dagen høres kanskje trygt ut. Men jeg tror ikke det gir trygge barn.

I en velformulert kronikk i Stavanger Aftenblad skrev professor Harald Røstvik nylig om hvordan manglende risikoerfaring kan få konsekvenser for barn. Professoren pekte på «normerte» og «sikre» lekeplasser, som han frykter fører til «en generasjon redde, risiko-uvillige barn». Han argumenterte for at man må lære seg å takle det som er utfordrende. «Ved å fjerne risiko, forsinker man barns forståelse av risiko», mente Røstvik.

Jeg tror noe av det samme gjelder disse smartklokkene. Det er mange faktiske og tenkbare situasjoner der bruk av smartklokke udiskutabelt vil gi barn og foreldre større trygghet. Men denne tryggheten går på bekostning av noe annet, nemlig barns trening på å være utrygge. Selv om vi skal beskytte våre minste, må vi også våge å slippe dem fri. Vise dem tillit til å løse utfordrende situasjoner. De må få mulighet til å ta gode og dårlige valg. Noen ganger vil de ta en omvei, andre ganger vil de bryte en avtale – med større og mindre konsekvenser. Slik kan de lære å håndtere livet uten at foreldrene alltid er et tastetrykk unna.

Privatliv

At FNs barnekonvensjon slår fast at alle barn har rett til privatliv, er også noe man bør reflektere over før man fester en sporingsbrikke rundt håndleddet til dem man forsøker å oppdra. Har et barn på åtte, ni eller ti år privatliv dersom foreldrene til enhver tid vet nøyaktig hvor det befinner seg?

Mitt svar er nei, men jeg vet at mange er uenige med meg. En kollega ristet på hodet da jeg begynte på denne teksten. Også han nevnte friheten disse klokkene gir barn og foreldre.

Selv tenker jeg mest på kontrollen. Kontrollen to foreldre i Bergen sikkert skulle hatt da VG forrige uke kunne melde om en sju år gammel gutt som var savnet etter at han ikke møtte opp på skolen. Dersom det var en smartklokke på håndleddet til denne gutten, kunne leteaksjonen blitt avblåst med en gang.

Noen timer senere ble han imidlertid funnet i god behold. «Han har rett og slett vært på en oppdagelsesferd», uttalte politiet.







Les mer om mer disse temaene:

Thomas Espevik

Thomas Espevik

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar