Kommentar

Jeg er ikke lenger likegyldig til hellig Olav

Da jeg var en ung frikirkelig kristen kunne mitt forhold til feiringen av Olsok karakteriseres som likegyldig. Slik er det ikke lenger.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Lutherske Olavsarv-entusiaster og skarpskodde katolske tenkere har vekket meg fra min udogmatiske sløvhet. Sist uke skrev for eksempel Eivor Oftestad klokt om at vi ikke kan løsrive Olavsarven fra den faktiske historien. På denne måten styrer hun unna den klassiske kulturprotestantiske feilen; å gjøre kristen tro om til verdier som kan tolkes så åpent at de i praksis blir lite annet et ekko av samtidskulturen.

Dette er en tilnærming som mange i frikirkelige tradisjoner vil kjenne seg hjemme i.

Luther King jr. som forbilde

Oftestads tilnærming krever imidlertid at vi tar ut kritisk distanse til våre forbilder. De fleste frikirkelige kristne snakker ikke om helgener, men vi har forbilder.

Jeg vokste opp med Martin Luther King jr. som forbilde. Jeg velger å sette søkelys på King fordi han kan fremstå som både kontrast og parallell til Olav Haraldsson. For i møte med Olav finnes det en slags intuitiv ambivalens som vi også møter i det forunderlige bildet av Gud i Det gamle testamente’s fortelling om kong David. I likhet med Olav var David en from mann som var villig til å leve og dø for Gud og gjøre det som rett er. Han er også en krigshelt i fortellingen om Guds folk. Men når han så vil bygge et tempel for Gud får han et svar som fortsetter å forbløffe og fascinere.

Ifølge 1. Krønikebok 28, 3 sier David:

Men Gud sa til meg: Du skal ikke bygge et hus for mitt navn, for du er krigsmann og har utøst blod.

Utfordre overforenklede bilder av Gud

Bibelordet er interessant fordi det utfordrer overforenklede bilder av Gud – av mange slag. Men kanskje peker det frem mot en bedre livsvei som skulle bli åpenbart for verden ved Jesu komme. Sagt annerledes: vi kan nå, som Martin Luther King jr., følge Jesu eksempel. Som etterfølgere av Jesus skal vi søke å elske og utøve innflytelse ved å tjene andre. Det idealet handler om å fremme vår sak ved å gi avkall på tvangsmakt og vold – og isteden søke å overbevise gjennom vitnesbyrdet om Kristus, og praktisk nestekjærlighet.

Vår tids dilemmaer og situasjonen i Nigeria og i Ukraina, bør derfor gjøre oss mer ydmyke overfor Olav. Han var også et menneske, kastet inn i en voldelig verden

—  Karl Inge Tangen, sommergjest

Kristne må derfor være villige til å elske sine fiender, tilgi dem, og be for dem som krenker eller undertrykker dem. Vi kan gjøre dette, hevder denne frikirkelige tradisjon, fordi vi ikke er alliert med, men frie fra en statsmakt som bærer sverd.

Denne teologien har ledet mange (men ikke alle) frikirkelige kristne inn i en form for pasifisme. Når Tone Lise Gustavsen i denne avisen insisterer på å elske sine meningsmotstandere står hun i en lang frikirkelig tradisjon som ble modellert av anabaptistene. I begge tilfeller kan man snakke om en radikal og «verdikonservativ» form for kristendom. Men det radikale her er nettopp det motsatte av voldelig ekstremisme.

Olav var mer enn en viking

Dette utgangspunktet gjør at en hyllest til Olavsarven i beste fall kan bli ambivalent for mange frikirkelige kristne. Olavssymbolikken inkluderer jo nettopp sverdet, som utvilsomt er et symbol på vold, selv om det også kan tolkes som et uttrykk for martyriet.

Jeg vil legge til at bruken av ord som martyr om en såpass voldelig figur som Olav synes å være overveldende problematisk i en verden der terrorister også opptrer som selv-identifiserte martyrer. Det er derfor lettere å bruke begrepet om ikke-voldsforbildet Martin Luther King.

Jeg må likevel bekjenne at jeg også er ambivalent til min egen frikirkelige tradisjon. Det er problematisk å erkjenne at et samfunn trenger politi, rettsvesen og et forsvar - og samtidig nekte å være en del av denne ordensmakten. Derfor er tanken om rettferdig krig også på fremmarsj i mange moderne frikirker

—  Karl Inge Tangen, sommergjest

Her er det viktig å erkjenne at Olav var mer enn en viking. Han var også en del av en kristen kulturkrets som noen ti år senere skulle sender soldater og prester på korstog. Tanken om rettferdig krig skulle senere også legitimere vold mot frikirkelige minoriteter og andre «kjettere».

Det gjør den ikke lenger, men eksemplet viser at det kan finnes en glidende overgang fra tanken om rettferdig krig til sverdmisjon. Den kristne tradisjonen må derfor reflektere kritisk over egen praksis, spesielt når den i allianse med statsmakten eller majoritetskulturen. Her kan Luthers skjelningen mellom lov og evangelium fremdeles bidra med noe verdifullt selv om den såkalte toregimentslæren også har sine svakheter.

Når mennesker gjengjelder ondt med godt

Jeg må likevel bekjenne at jeg også er ambivalent til min egen frikirkelige tradisjon. Det er problematisk å erkjenne at et samfunn trenger politi, rettsvesen og et forsvar – og samtidig nekte å være en del av denne ordensmakten. Derfor er tanken om rettferdig krig også på fremmarsj i mange moderne frikirker. I dagens Nigeria og i Øst-Europa ser vi også at mange frikirkelige kristne revurderer sin pasifisme når terroren eller frontlinjen rykker nærmere. Jeg klandrer dem ikke.

Kanskje er tradisjonen fra Augustin og kriterier for moderat og etisk krigføring likevel et bedre alternativ? Kanskje er tvangsmakt et nødvendig verktøy for praktisk nestekjærlighet og forsvar for de svake?

Vår tids dilemmaer og situasjonen i Nigeria og i Ukraina, bør derfor gjøre oss mer ydmyke overfor Olav. Han var også et menneske, kastet inn i en voldelig verden. Uansett, er det sant det Olav Dagfinn Müller har sagt, at helgeners fortrinn ikke ligger ikke deres moralske lyteløshet, men i at de lar nåden seire i sitt liv.

Dette gjelder også for Martin Luther King – og for oss andre. Derfor kan vi la oss inspirere av feilbarlige forbilder mens vi gjør vanskelige valg i vår egen tid.



Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar