Studenter, alenebeboere og unge har lenge advart mot økte boligpriser. I sommer har det toppet seg med rekordhøye leiepriser. Gjennomsnittsprisen for en hybel i hovedstaden passerte nylig 10 000 kroner, mens i overkant av 6000 studenter står i studentboligkø.
Passive politikere
Norske politikere har jevnt over vært passive i møte med økte boligpriser. De endringene som politikere har gjennomført, har lagt begrensninger på lånemuligheten til nye boligkjøpere. I tillegg ble egenkapitalkravet skjerpet. Lånereguleringer og egenkapitalkrav forsterker forskjellene mellom de som eier, og de som leier.
Av andre initiativ som har kommet, er de færreste gode. Enten det er ønsket om strengere regulering av leiepriser eller en ny boligsektor. Lenge var det mange som mente at andelen sekundærboliger var hovedårsaken til økte kostnader. Under korona var det mange som solgte sekundærboligene sine. Konsekvensen er at utleieprisene øker.
Det rødgrønne byrådet i Oslo kan regulere og skattlegge så mye de bare ønsker, uten at det vil løse boligprisveksten
— Ola Svenneby, leder i Unge Høyre
Boligdebatten nådde et bunnpunkt da Oslos byrådsleder gjennom snart åtte år, Raymond Johansen, mente at arveavgiften ville stoppe prisveksten i hovedstaden.
Flere små boliger
Det rødgrønne byrådet i Oslo kan regulere og skattlegge så mye de bare ønsker, uten at det vil løse boligprisveksten. Oslo kommer til å bli en større by, enten man liker det eller ikke. Da må også kommunen tilby flere mennesker et sted å bo, og dermed bygge flere boliger.
For nyetablerere er det ofte de små leilighetene som er relevante. De kan være ganske trange, men man får en fot innenfor markedet. I tillegg er det ofte de eneste man har råd til å kjøpe. Og nettopp disse leilighetene, som er de eneste man har råd og mulighet til å kjøpe, ønsker Oslo kommune færre av.
I sentrale deler av Oslo har man en bolignorm. Bolignormen angir en maksgrense på hvor mange små leiligheter utbyggere har lov til å bygge. Argumentet er at man ønsker å forhindre «hyblifisering». Konsekvensen, derimot, er at de små leilighetene blir stadig dyrere. Normen øker konkurransen på de få boligene som faktisk er relevante for de som kjøper sin første bolig. Det er også for de små leilighetene prisveksten har vært størst.
Normen forhindrer heller ikke «hybilfisering». De store leilighetene blir i stedet omgjort til gigantiske kollektiv, med mange – men små – soverom. Resultatet av dagens bolignorm er altså ikke at unge mennesker får bedre boliger. Det er at de må leie mindre soverom.
[ KrF mister store by profiler foran kommunevalget ]
For få boliger reguleres
Når Oslo skal finne nye tomter for boligbygging, er det mange interesser og krav som skal ivaretas. Summen av alle kravene og interessene snevrer inn hvor og hvordan utbyggere kan bygge boliger.
Vi skal ikke bygge i villastrøkene, fordi vi skal kunne beholde særegne strøk med småhus. Samtidig kan ikke småhusbebyggelsen utvides, fordi det vil gå utover Marka. Inn i Marka ville vi trolig ikke fått bygget uansett, fordi all utbygging skal være i tilknytning til kollektivknutepunkt. Og skal vi bygge i sentrum kan vi ikke bygge for mange enheter som unge faktisk har råd til, og vi kan heller ikke bygge for høyt. Det er vanskelig å bygge der det er plass også, fordi vi skal ivareta grøntområder.
I 2018 regulerte Raymond Johansens byråd ca 800 boliger. I Norges hovedstad åpnet man altså for et antall nye boenheter som er mindre en de største boligkompleksene i landet. Til sammenlikning bør Oslo regulere rundt 4000 til 5000 boliger hvert år – for at boligprisene skal stå stille.
Endringer i skattesystemet eller utlånsreguleringer vil ikke vil påvirke prisnivået i Oslo. Det er det bare byrådet som kan.
— Ola Svenneby, leder i Unge Høyre
Da er det selvsagt lettvint å diskutere arveavgift i stedet.
Ringvirkninger
Det finnes alltid noen som mener at «det ikke er en menneskerett å bo i Oslo sentrum». Og det er det heller ikke. Men Oslos byråds manglende boligbygging påvirker områdene rundt. Enten det er i umiddelbar nærhet som Bærum eller Lillestrøm, eller også på Hamar, i Fredrikstad eller Tønsberg. Det er ikke en menneskerett å bo der, heller. Dyrt er det uansett.
At det er dyrt på Hamar, er selvsagt ikke byrådet i Oslo sitt ansvar. Og det inngår i en større diskusjon om hvordan vi skal skattlegge bolig bedre, industri mindre – og sørge for at systemet er rettferdig. Men den diskusjonen bør komme etter at Raymond Johansens byråd gjør det de er satt til å gjøre: Regulere og bygge nok boliger. Også skjønner jeg at en tirade fra Unge Høyres leder kanskje ikke har så mye å si for byrådet i Oslo. Men de kan lytte til Eiendom Norges sjef i stedet:
Eiendom Norge-sjefen var selv svært tydelig da tallene for prisutvikling i Oslo for juli i år ble lagt frem. Han mener prisveksten i hovedstaden er et resultat av vedvarende lav boligutbygging, samtidig som flere vil bo i Oslo. Han slår fast at endringer i skattesystemet eller utlånsreguleringer ikke vil påvirke prisnivået i Oslo.
Det er det bare byrådet som kan.