Et av kristendommens mest forlokkende håp, er håpet om å bli helt forandret, men samtidig forbli seg selv fullt ut. Dette er håpet om frelse, om å bli født på ny, om å bli en ny skapning i Kristus. For hvem har vel ikke våknet og tenkt: Hvorfor må jeg alltid gjøre det som jeg gjorde i går? Eller sukkende reflektert over sitt jeg og ønsket at en var annerledes? Jakob Sande hadde antakelig tenkt noe av det samme før han skrev de ofte siterte linjene: «I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv. Trur eg.»
Det er når det virkelig er ryddig i hjemme du må erkjenne at huset også er helt nedslitt og trenger oppussing
— Åste Dokka
Mange av oss i Norge er heldige, og slipper å bruke særlig med krefter for å uroe oss over morgendagens overlevelse. I en sånn situasjon, når mange kamper er eliminert, er det likevel ikke slik at livet trer fram som en lek. Tvert imot, når alt er på stell, blir det tydelig at ikke alt er som det skal. Det er når det virkelig er ryddig i hjemmet du må erkjenne at huset også er helt nedslitt og trenger oppussing.
[ «Jeg kan ikke vite noe om et annet menneske, basert på egen erfaring» ]
Det disiplinerte selvet
Og hva er i sentrum for disse eksistensielle problemene? Går vi dypt nok er det alltid oss selv: Den eneste vi ikke kan kvitte oss med. Den vi har prøvd å temme, disiplinere, snakke positivt til, utdanne og trene. Den som likevel ikke gjør det vi ønsker. Avstanden mellom idealene og realitetene er svært tydelig for dem av oss med hang til introspeksjon.
Full autentisitet kan ikke være et ideal, en viss selvkontroll må til for at vi skal klare å leve sammen. Samtidig har vi et sterkt behov for at det skal være en sammenheng mellom hvem vi er på innsida og hvem vi spiller ut i relasjoner og det sosiale. Forstillelse kan være livsfarlig, noe man ikke kan være i tvil om dersom man lytter til skeives historier. Hvis det er et problem å være den en dypest sett er, kan man ikke bare late som en er en annen. Derfor er det ikke nok å gre håret og temme tunga – det vi faktisk trenger for å bli nye mennesker er en endring på dypet: et kjøtthjerte for et steinhjerte, sannheten for løgnen, friheten for fangenskapet.
Eksistensialistisk teologi
Men er det mulig? Finnes det en forvandling? Etter at jeg for noen år siden leste Rudolf Bultmanns Mytologi og bibelforståelse (1968), skjønte jeg at forestillingen om frelse som en ny-konstituering av selvet slettes ikke er et anliggende bare for omvendelseskristendommen. Den radikale tyske universitetsteologen sirkler rundt overgangen fra uegentlig eksistens til egentlig eksistens, å gå fra å leve på falsk grunnlag til å leve i sannhet. Dette er frelsen slik den ser ut for individet i eksistensialistisk teologi.
Og Bultmann tenkte ikke i et vakuum, hans teologi var sterkt preget av tidas generelle eksistensialisme, som ikke nødvendigvis var religiøs. Troen på at det er mulig å gjøre et sprang var sterk. For min del synes jeg dette høres enda mer usannsynlig ut uten noen tanke om en ytre inngripen. Men Karl Jaspers, en psykiater og filosof Bultmann forholdt seg aktivt til, skriver ikke-religiøst om å komme til et autentisk liv. Og det er grenseerfaringene våre som driver mot en slik ontologisk væremåte. Grenseerfaringer er dyptgripende og rammende livserfaringer, spesielt dem som stiller oss overfor vår egen dødelighet.
I kristen tro går veien til livet nettopp gjennom døden, og ikke utenom den
— Åste Dokka
Sigmund Freud skriver i Psykoanalysen om hva terapien kan gjøre for et nevrotisk menneske, det handler om å bringe det ubevisste opp til bevissthet, slik at den sykelige konflikten endrer seg til en normal konflikt som må finne en normal løsning. Men dette skal ikke undervurderes, sier han videre: «En nevrotiker som er blitt helbredet, er virkelig blitt et annet menneske».
En opplæring i å dø
Selv tenker jeg at kristendommen er en opplæring i å dø, like så mye som i det å leve. Erkjennelsen av dødens endelighet ligger som et premiss for den teologiske tenkninga om mennesket. Uten den hadde verken Jesu oppstandelse eller håpet om et nytt liv på den andre sida vært mulig. I kristen tro går veien til livet nettopp gjennom døden, og ikke utenom den. Slik sett er det å leve med Kristus nettopp å stadig bli stilt overfor tilværelsens dypeste bestanddeler: Livsunderet, døden, fellesskapet og dermed friheten og ansvaret.
Jeg kjenner ikke min gamle skapning. Hvis det da ikke er den jeg faktisk kjenner så alt for godt: Kanskje er det den nye jeg ikke vet om.
— Åste Dokka
Det er likevel vanskelig å få tak i hva dette kaster av seg i mitt eget liv. Jeg har spurt kloke mennesker om de kan kjenne noe til det. Er de en annen i Kristus? Et nytt menneske? Jeg har ikke fått så tydelige svar. Selv har jeg alltid vært kristen, jeg ble døpt bare noen uker gammel, og kan ikke huske noe før og etter. Jeg vet ikke hvordan jeg var utenfor Kristus, for å bli i metaforen. Jeg kjenner ikke min gamle skapning. Hvis det da ikke er den jeg faktisk kjenner så altfor godt: Kanskje er det den nye jeg ikke vet om.
Mens luthersk kristendom bedre enn de fleste andre trosretninger klarer å sette ord på det som feiler oss (synd, bredt forstått), er ikke løsningen like lett å slutte fred med: Fint, vi er rettferdiggjort av nåden, men vi må like fullt finne oss i å samtidig være syndere så lenge vi har livspust. Vel er nåden allerede inntruffet, men den er ennå ikke fullt ut realisert i verden. Samtidig synder og rettferdig. Allerede, men ennå ikke.
Det punktuelle
Paulus er ikke mindre tvisynt. Han skriver vakkert om å være en ny skapning i Kristus i 2. Korinterbrev, men vedgår like før at vi alle, mens vi er her, sukker og lengter etter å bli ikledd og omsluttet av vår himmelske bolig. Helst vil vi hjem til Herren, sier Paulus, men det lakker og lir. Frelsen er likevel skinnende: «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» Å, kunne det ikke skje meg, tenker jeg, samtidig som jeg lurer på om det kanskje har skjedd alt. Eller er det heller i ferd med å skje?
Noe av det virkelig vanskelige med å forholde seg til alle disse måtene å tenke på, er nemlig at de anser overgangen fra det ene til det andre som brå. Det er et sprang, et øyeblikk, både for Paulus og for eksistensialistene. Og kanskje det er her problemet og dermed også løsninga ligger: Å forstå at en skal dø og deretter nyttegjøre seg erkjennelsen, skjer sjelden i et knips. Det er en livslang prosess, som går hånd i hånd med å erkjenne og ta konsekvensen av at vi faktisk lever. Derfor er det heller ikke så lett å svare på om man er en ny skapning i Kristus, for det er mer et spørsmål om utvikling enn om trylleslag.
Og dette er også det eneste eksempelet vi kjenner fra vår livsverden der vi både er oss selv og en helt annen: Vi vokser. Umerkelig endrer vi oss, og folder oss ut dag for dag, til vi en dag blir som barn igjen.
