Alvoret banker på

For to uker siden la FNs klimapanel fram sin delrapport om hvilke tiltak som kan stagge klimakrisen. Det var en slags same procedure. Vi gjør for lite. Det er fortsatt et håpets vindu hvis vi handler, men da må vi gjøre det nå. FNs generalsekretær Antonio Guterres kom for tredje gang i panelets rapportserie med en alvorspreken.

Men så går livet videre.

Lever menneskeheten i en stor fornektelse?

Kanskje får vi gjort mer. Kanskje vil det til og med vil være en lettelse.

—  Turid Sylte, journalist

Det vonde ubehaget

To filosofiske ringrever tar for seg ubehag og fornektelse i et eget kapittel i sin ferske bok Etikk i klimakrisens tid. Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen har begge i mange år jobbet med etiske problemstillinger innen forbruk, natur, klima og miljø. Når vi nå vet så mye om klimakrisen og naturtap – hvorfor fortsetter vi likevel i stor grad som før? Dette er vår tids store moralske utfordring, mener de to.

Vetlesen er professor i filosofi, og Henriksen er professor i teologi og religionsfilosofi.

De mener at klimakrisen skaper et ubehag og en dissonans. Hvis alvoret ved å øke global temperatur og overforbruke natur er så stort som forskningen tyder på, vil det ansvarlige være å gjøre noe med det. Når vi likevel ikke gjør det, skurrer det i vårt indre landskap som mennesker. Det er ubehagelig.

Industriell ambivalens

Vetlesen og Henriksen skriver at mange nordmenn er opptatt av de store forskjellene i verden. Vi liker å se på oss selv som gode. Men den velstanden vi gleder oss over, er den også noe som skader mennesker i andre deler av verden? Det gir oss en skyldfølelse.

De to forfatterne viser til den australske psykoanalytikeren Renée Lertzman, som mener vi kan snakke om en industriell ambivalens. Et system som er svært innebygd i samfunnet, kulturen og levemåtene våre, viser seg å ha noen sider som vi ikke egentlig godtar. Skal vi da velge livet slik vi kjenner det, eller ta oppgjør med skadevirkningene med den konsekvens at vi river opp det livet vi og andre lever og kjenner oss trygge i? Skal vi risikere arbeidsplasser og norsk økonomi?

Leve i fornektelse

Den norsk-amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard skriver om å leve i fornektelse. I 2011 ga hun ut boken Living in Denial, etter å ha studert norsk mentalitet i møte med klimaendringene. Vetlesen og Henriksen gjennomgår og analyserer mange av hennes poenger.

[ FNs klimapanel ser natur i ubalanse: – 2022 har vært det verste året noen sinne ]

Nordgaard påpeker at nordmenn flest er opptatt av miljøet. De mangler heller ikke kunnskap. Hun ser på mulige psykologiske mekanismer når problemer ikke har enkle løsninger. Psykisk nummenhet er en forsvarsmekanisme der svaret blir en likegyldighet. Ifølge Nordgaard kan en slik tilpasning til en likegyldig innstilling skje raskt. Hun viser til den amerikanske psykiateren Robert Jay Lifton, som blant annet studerte SS-legene som utførte medisinske eksperimenter i Auschwitz.

Vetlesen og Henriksen løfter også fram det nyere forskning kaller shifting baselines syndrom. Vi endrer den bunnlinja vi sammenligner ut fra, i takt med at naturen endrer seg. Blir vi født inn i en tid der naturen allerede er forringet, setter vi streken der, ikke ved den naturrikdommen vi aldri så.

[ Rekordhøy hyttevekst: – Vi har nesten ikke urørt natur igjen ]

Våre sosiale bånd

Men det kanskje viktigste som Nordgaard, Henriksen og Vetlesen løfter fram, er hvor sosiale vi mennesker er. Nordgaard snakker om en sosialt organisert fornektelse. Som mennesker legger vi gjerne større vekt på sosiale normer og samhandling med andre mennesker, enn på hva vi som individ tenker at vi burde tatt hensyn til.

Vetlesen og Henriksen mener at vi trenger å endre de sosiale normene for å håndtere informasjonen om klima- og naturkrisen, og at det er noe som bare kanskje skje gjennom sosial samhandling.

«Først når det blir sosialt akseptert å snakke om vårt moralske ansvar for krisen i ulike sammenhenger, og om følelsene den vekker, i form av uro, engstelse og skyld, kan diskursen endres», skriver de to, og da kan det gjøre vilkårene bedre for å handle.

[ Guterres: – Enkelte regjeringer og selskaper lyver om klimahandling ]

Åpne det opp

Vi møter ubehag i mange settinger i livet, ikke bare klimakrisen. Vi må håndtere fornektelse, ambivalens, valg og forsøk på å finne gode begrunnelser for det livet vi lever. Det er fort gjort å fordømme oss selv og andre.

Denne typen ubehag er ikke noe nytt, snarere noe eksistensielt. Den danske filosofen Søren Kierkegaard var opptatt av menneskets splittethet, mellom det gode vi søker, og de realitetene vi erfarer. Han så på menneskelig fortvilelse som en følge av det. Vi har en stor frihet, men den gjør oss også ansvarlige.

Krisene i naturen og klimaet drar likevel opp et uvanlig stort og sammensatt lerret. Mye vi i lang tid har vurdert som som framskritt, har alvorlige skadevirkninger. Vi må ikke bare endre noen mindre vaner, men strukturer og byggesteiner vi har utviklet og lent oss på gjennom århundrer. En av de norske forskerne som bidro til den siste delrapporten fra FNs klimapanel, Elin Lerum Boasson, understreker at skal vi komme noen vei, trengs det pakker av tiltak. Vi må se det vi gjør i sammenheng, og det må skje på tvers av nivåer og sektorer. Det er utfordrende.

Kanskje får vi gjort mer hvis vi åpner opp og erkjenner at vi nettopp strever med fornektelse og er splittet, og da ser inn i det med lys og lykte etter bedre samsvar. Budskapet fra Vetlesen og Henriksen er at det vil ha en mye større kraft og betydning, hvis det er noe flere gjør sammen.