Kommentar

Bind og bleier først. Så trygghet. Og frihet

I flere tiår har vi vent oss til at bilder av mennesker på flukt består av overfylte plastbåter med unge menn. Nå fyller kvinner og barn Europas togstasjoner. Det er ikke systemet vårt forberedt på.

Det hadde vært uker med flyalarmer. Kjelleropphold.

Nyheter fra slekt og venner: En naboblokk ødelagt. En arbeidsplass lagt i grus. En fetter til hæren. En syk bestemor uten medisiner.

Men kampviljen og raseriet var drivkreftene som døyvet redselen. En stund. Til det ble umulig å bli værende.

De fikk plass på evakueringstoget. Kun en enkelt sekk kunne bli med som bagasje. De var ikke de eneste. Tusenvis av passasjerer med hver sin sekk i overfylte tog. Og hvert sitt barn – eller to, eller tre – på fanget. Timevis med ventetid, angstfylte, ved grenseovergangen. Og så lettelsen over å være i sikkerhet, blandet med uroen for hva som nå kommer.

Kollektivt vern

Flyktningene som har kommet seg i sikkerhet over grensen fra Ukraina, er i all hovedsak kvinner, barn og noen eldre – de som har krefter til å reise. De har fått kollektivt vern i mange land. De blir møtt med flagg i vinduene, hjelpere som vil dem vel. Men også med systemer som er uforberedt, kaos, ventetid.

Det har allerede skapt diskusjoner at vi nå flagger for de ukrainske flyktningene: Er det slik at dette er en flyktninggruppe det er lettere å ta imot enn andre? Fordi de er mer like oss?

Heller enn å spekulere i om det finnes et A- og B-lag av verdens flyktninger, for den diskusjonen er absolutt relevant, er det noen rent faktiske forhold som bør være det viktigste å fokusere på akkurat nå: Krigen i Ukraina er drevet frem av en despotisk statsleder som ikke tar humanitære hensyn, og som har satt millioner av mennesker i akutt livsfare. Alle land i nærområdene, inkludert Norge, tar imot de som er på flukt. Over halvparten av Ukrainas barn har flyktet fra sine hjem allerede.

Blåkopi virker ikke

Onsdag, på den 35. dagen av krigen, talte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til et samlet storting. Det var et historisk øyeblikk. Ingen sto uberørt da han fortalte om de militære og humanitære utfordringer landet står i. Han påpekte våre felles bånd – helt fra Viking-tiden – at våre to land ikke har felles grenser, men at vi har samme nabo, en nabo som ikke baserer sin makt på menneskerettigheter og humanitære verdier.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj taler til Stortinget.
Foto: Heiko Junge / POOL / NTB

Det er ingen land som kunne være forberedt på det som nå skjer. Men det er likevel grunn til å stille spørsmål ved systemene vi nå oppretter: Tar vi en blåkopi fra tidligere flyktningkriser? Det bør vi ikke, for denne krisen er annerledes. Ofrene er ikke de samme. Behovene er andre.

De første meldingene fra det nasjonale sentre for asylsøkere på Råde var kritiske: Det manglet bind. Bleier. Oppkastposer for barn med magetrøbbel. Syke barn ble ikke isolert.

Så kom ventetiden. Systemet er fullstendig sprengt, og selv om det er flust av kommuner og privatpersoner som står klar til å hjelpe, er proppen i systemet – registreringen og asylintervjuene – langt fra oppe og står. Køen her er lang og blir lengre for hver dag som går.

De som meldte seg til registrering i begynnelsen av forrige uke, får time først like over påske. Mange som skal registreres, forteller om timevis med venting, ingen kapasitet til å gjennomføre intervjuer, reiser som blir avbrutt og utsatt.

Det første møtet er avgjørende

Helsebehovet er naturlig nok prekært når mottakene er fulle av barn som har vært på reise gjennom Europa i dagevis og kvinner som knapt har sovet siden de forlot bomberommene.

Nylig ropte Redd Barna i Norge et varsko: Det er ingen garanti for at barna som kommer til landet nå, får den hjelpen og støtten de sårt trenger.

«Ankomsten av mennesker som har flyktet fra Ukraina skjer nå på en annen måte enn det vårt mottakssystem for asylsøkere er rigget for, skriver Birgitte Lange og Monica Sydgaard i Redd Barna i en kronikk i Vårt Land.

Helsebehovet er prekært når mottakene er fulle av barn som har vært på reise gjennom Europa i dagevis og kvinner som knapt har sovet siden de forlot bomberommene

—  Veslemøy Østrem, nyhetsredaktør

Jeg slutter meg til deres bekymring, og legger til en til: Det første møtet med et mulig nytt land, er avgjørende for hvordan traumer kan bearbeides videre.

Psykologspesialist Zemir Popovac som selv kom til Norge fra Bosnia som krigsflyktning i 1993 beskriver det som på fagspråket kalles «postmigrasjonsvansker». Han minner om hvor mye tap og smerte det er, i det å forlate sitt hjem og sitt folk.

Å være flyktning, også i et trygt land som Norge, betyr at man har forlatt ett traume for så å gå inn i et nytt, påpeker Popovac. Han minner også om at måten flyktninger blir tatt imot på, betyr langt mer for hvordan livet skal bli etterpå, enn vi tidligere har forstått.

Ressurser

Ferske flyktninger fra Ukraina jeg har møtt de siste ukene, forteller om et følelsesmessig kaos. De levde gode liv i hjemlandet sitt, med jobb, familie og venner, for bare noen uker siden. Nå er de lettet for å være i trygghet, men ser ikke langt frem. Ordet «bosettingskommune» og «introduksjonskurs» er ikke noe de lytter til med særlig stort engasjement. Først og fremst håper de på snarlig fred, og en like snarlig hjemreise.

Innerst inne forstår mange at de trolig må bli værende en god stund. Men mange sliter med skam og skyldfølelse – for hvorfor fortjener de å være i sikkerhet når så av deres egne ikke er det? Hvem er de som ikke er igjen og kjemper? Og hvem blir de, hvis de ikke skal være seg selv i sitt eget hjemland omgitt av alt de kjenner og forstår?

Popovac understreker hvor viktig det er for å få fotfeste, at flyktninger blir sett på som en ressurs. Når vi nå får en flyktninggruppe til Norge som åpenbart vil bli det, tåler trolig ikke de fastlagte systemene vi har, denne testen. Større frihet til å få velge hvor man vil bo og frihet til å få lov å begynne å jobbe eller å utdanne seg, er et sted å begynne.



Les mer om mer disse temaene:

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar